9. desember hvert år, dagen før
utdelingen av de tradisjonelle Nobelprisene, blir "Right Livelihood"-prisen
delt ut i Stockholms Riksdag. Da den svensk-tyske journalisten Jacob
von Uexkull i 1980 stiftet denne prisen - også kalt den "Alternative
Nobelprisen" - syntes han det var pinlig å fortelle hvor
pengene kom fra. Men da en del svenske aviser begynte å skumle
om at dette kanskje var et initiativ fra KGB eller CIA, måtte
han ut med sannheten. Han hadde solgt sin private frimerkesamling. Hvordan
det hele ble til, fortalte Jacob von Uexkuli selv om i programmet "Sommeråpent"
på Sveriges Radio sommeren 1998. Her følger utdrag av historien
om en mann, hans pris og hvem og hva som inspirerte ham:
Jacob von Uexkull vokste opp på en gård
i Sverige som tilhørte den kjente svenske trubaduren Evert Taube.
Moren var svensk og faren tysk-baltisk. Under Hitler ble faren fratatt
sitt tyske statsborgerskap fordi han hjalp flere jødiske kollegaer
med å flykte. Det førte til at han selv ble flyktning.
Via Danmark kom han seg over til Sverige, der han levde som statsløs
i ti år før han ble svensk statsborger. På 60-tallet
fikk han imidlertid sitt tyske statsborgerskap tilbake. Dermed fikk
også sønnen, som i dag er bosatt i London, dobbelt statsborgerskap.
- Da jeg var ni år, fortalte Jacob von
Uexkull i Sveriges Radios program, - syntes pappa at jeg skulle slutte
å leke med vannpistoler. Han kjøpte en frimerkesamling,
og den fikk jeg i bytte mot pistolene. Jeg fikk også en hel del
sjeldne svenske frimerker fra 1920-årene av mormor.
Da Jacob var ti år, flyttet familien til
Hamburg. Der gikk han først på en tysk skole, så
på en internasjonal, før han med en engelskartium i lommen
reiste til Oxford for å studere. Oppvokst i et politisk bevisst
hjem, tenkte han først på å bli diplomat eller journalist.
Han jobbet som journalist og tolk, skrev og utga blader, som han stort
sett måtte finansiere selv. Tilslutt ble det hobbyen fra guttedagene
som skulle komme til å bestemme hans bane.
Han lærte seg alt om frimerker, jobbet
free-lance på tyske frimerkeauksjoner og reiste etter hvert rundt
i verden for å kjøpe og selge frimerker. Det var inntrykkene
fra disse reisene som gjorde at han begynte å tenke. - Hvordan
får man folk til å Iytte til en? Iurte jeg på 70-tallet
da jeg reiste rundt og så hvor mye det var å gjøre.
Hver gang det var et problem, ordnet FN en stor konferanse, og der satt
regjeringsmedlemmene og diskuterte problemet.
- Parallellt var det en meget dårlig organisert,
men spennende såkalt NGO-konferanse. Der fantes ofte løsningene
på problemene. Men de nådde aldri fram til regjeringskonferansen.
Og i de fleste av de tilfellene jeg studerte kostet regjeringskonferansene
i FN-regi mer å organisere enn hva det ville kostet å løse
de problemene man diskuterte.
Høflig avslag fra Nobelstiftelsen
Som oppvokst i Sverige kom Jacob von Uexkull til å tenke på
at de som fikk de ulike Nobelprisene som regel var totalt ukjente utenfor
sine spesialområder. Først når de hadde fått
en Nobelpris, ble de tatt på alvor.
Nobelstiftelsen hadde allerede, gjennom opprettelsen
av en økonomipris, fragått sine prinsipper om at de bare
kunne dele ut de prisene Alfred Nobel selv hadde bestemt i sitt testamente.
Kanskje han - Jacob von Uexkull - kunne foreslå at Nobelstiftelsen
opprettet en "3. verden pris", en pris som han, gjennom å
selge sin frimerkesamling, kunne legge grunnen til?
Det må da finnes mye kunnskap i u-landene
som også vi kan lære oss av, tenkte Uexkull, og det skrev
han til Nobelstiftelsen i 1979, der han samtidig tilbød dem en
donasjon på en million dollar, som han anslo frimerkesamlingen
nå var verdt.
- En million dollar er kanskje noe til og med
Nobelstiftelsen tar på alvor, tenkte han, - og så kan jeg
fortsette å leve mitt liv som før, i visshet om at i alle
fall jeg har bidratt med mitt.
Men dengang ei. Kort tid etter fikk han et høflig
svar om at Nobelstiftelsen ikke skulle ha flere Nobelpriser.
Da hadde han allerede diskutert saken med venner og bekjente. Kanskje
det var meningen at han skulle gjøre det selv? Han dro til Stockholm,
lånte en leilighet og satte seg ned og skrev sin første
tale til den første prisutdelingen.
Gjennom sine kontakter hadde han valgt ut to
pristakere. Han sendte ut en pressemelding, og utdelingen fikk bra publisitet.
Men han syntes det var pinlig å fortelle hvor prispengene kom
fra. Han skulle snart merke at det var best å legge kortene på
bordet.
For året etter kunne han i en av Sveriges største dagsaviser
lese at man spekulerte på om dette kanskje var et KGB- eller CIA-komplott
for å miskreditere Nobelprisen. Dette kunne ikke bare være
hans verk, sto det.
Fem år senere var imidlertid Right Livelihood-prisen
så anerkjent at stiftelsen ble invitert til å dele ut prisen
i selveste riksdagen. Og i dag støtter en forening med representanter
fra samtlige riksdagspartier prisutdelingen. _
Prisen en døråpner
- At prisen deles ut i Sveriges Riksdag har naturligvis enorm betydning,
forteller Uexkull i radioprogrammet. - Det gir viktige signaler til
hjemlandet og åpner dører som tidligere har vært
stengt. For første gang blir de som tildeles prisen tatt på
alvor. Han har flere eksempler å vise til:
- (Et år) ga vi en pris til bønder
fra Colombia, fra et område der det var borgerkrig. Flere og flere
bønder ble myrdet, av geriljaen såvel som regjeringens
militære og paramilitære grupper. En dag bestemte en gruppe
bønder seg for ikke å ha mere med krigen å gjøre.
De sa til alle krigspartene: - Fra nå av kommer vi ikke til å
støtte dere. Dere får ikke mat fra oss, vi gjemmer dere
ikke,(...) derehardrept for mange av oss, har presset oss for lenge.
Kort tid etter ble de tre lederne skutt utenfor en cafe. Men bøndene
møttes samme dag, valgte nye ledere, fortsatte sin politikk og
ble mer og mer respektert. Og antallet mord sank radikalt. - De fikk
prisen for sitt fantastiske eksempel: for med ikkevold å ha stoppet
en borgerkrig.
Etter prisutdelingen spurte vi: "Hva
har dette betydd for dere?"
"Ja, ofte var vi nødt til å reise til hovedstaden
for å forsøke å snakke med et ministerium, men vi
kom jo aldri forbi dørvakten. Men etter at vi fikk denne prisen
står ministeren selv i døren og venter på oss. Prisen
har gitt positiv publisitet til et land som oftest bare får negative
rubrikker, og det setter selv folk i regjeringen pris på, selv
om de kanskje synes at dette er en pris de ikke forstår.
- Et (annet) år ga vi prisen til tre etiopiere. En av dem hadde
opprettet Afrikas fremste genbank for kulturvekster, en bank for å
bevare og beskytte mangfoldet av tradisjonelle kornslag, anpasset gjennom
tusener av år, men som nå var truet av noen få hurtigvoksende
vestlige kornslag som behøver mye vann, kunstgjødsel og
sprøytemidler. De to andre etioperne hadde sammen utforsket en
vekst som heter endotplanten, såpebæret som vokser nesten
overalt i Afrika og tradisjonelt brukes av kvinnene for å gi skum
å vaske med i elvene.
Nedstrøms for disse kvinnenes vaskeplasser
døde sneglene som er vertsdyr for bilharzia-larven. Såpebæret
kunne altså være råstoff til en meget billig forebyggende
medisin mot en av Afrikas verste tropiske sykdommer. Men, fordi det
ikke var lønnsomt for legemiddelindustrien, var det vanskelig
å få patent på det.
Ettersom forskningen hadde foregått i Adis
Abeba, dvs. på et 3. verden-universitet, fikk de to etiopiske
forskerne beskjed om at deres arbeid ikke var "good laboratory
practice". Det var derfor ingen støtte å hente verken
fra hjelpeorganisasjonene eller WHO Verdens Helseorganisasjon (WHO),
selv om en av dem hadde arbeidet i FN i mange år.
Først måtte alt gjøres om - i USA eller i Europa
- og deretter godkjennes av amerikanske myndigheter, tester som ville
koste flere millioner. Men ettersom det ikke vinket noen profitt i det
fjerne, hadde de ikke en sjanse. Helt til de fikk Right Livelihood-prisen!
Da åpnet plutselig dørene seg. De fikk støtte fra
Finland til å gjøre om prøvene og kunne begynne
å hjelpe mennesker.
Alternativ medisin
Det vakte stor oppsikt, særlig i legekretser, da Right Livelihood-prisen
for fem år siden gikk til en homeopat. - Det Carolinska Institutet,
som velger ut Nobelpristakerne i medisin, kommer aldri til å velge
en akupunter eller homeopat, sier Uexkull. - Det medisinske etablissementet
er ofte det mest intolerante. Det har ingenting å gjøre
med at den ene har rett og den andre feil, men at det finnes ulike medisinske
skoler. Men bare å konsentrere seg om vestens ortodokse medisin,
med alle dens bivirkninger, er en farlig utvikling. Den har gjort underverker,
men den har også skapt problemer. Homeopatien har en 200 år
gammel historie. Bare å forkaste den fordi man ikke kan forklare
den etter de naværende fysikalske lovene, anser han som helt sinnsykt.
- Lege-eden, den Hippokratiske ed, sier jo ikke at man bare skal helbrede
folk iføIge de for tiden foreliggende metoder, men forplikter
en til å bruke alle metoder. Vitenskapen må ikke bli en
ny religion eller ideologi. Det må heller ikke kapitalismen, skal
en forstå Jacob von Uexkull rett.
Globalisering og markedsøkonomi
- Murens fall, symbolet på kapitalismens seier, sier han, - førte
til en veldig eufori. Det sovjetiske systemet var grotesk ineffektivt.
Men det som skjer i dag er en utrolig ressursødeleggelse. George
Soros skrev for noen år siden: "Markedsøkonomi har
alltid eksistert, men et markedssamfunn der markedets vurderinger helt
og holdent styrer alle andre samfunnsområder der de ikke hører
hjemme, er en fatal misforståelse. Den virkelige faren i dag er
ikke lenger den kommunistiske trusselen, men den kapitalistiske."
- Soros ser jo hva kapitalismen og markedsøkonomien har gjort
i de Østblokklandene som han har så mye kontakt med. I
Ukraina så jeg f.eks. en 88 år gammel flerspråklig
professor på gaten som forsøkte å selge sine siste
eiendeler ettersom hennes pension på noen hundre kroner ikke var
blitt utbetalt på flere måneder. Siden kapitalismen ble
innfort i øst, har gjennomsnittslevealderen sunket med inntil
syv år, og det er unikt i hele verden.
- Det tales mye om globalisering i dag, men globalt
sett er det nå vanvittig lite integrasjon. Verdensmarkedet var
mer integrert før 1. verdenskrig på kolonialismens storhetstid
enn hva den er nå. Og i 1979-81 steg verdenshandelen mer enn den
gjorde på 90-tallet. Globaliseringen er ideologisk, en ideologi
som vi kan kalle "globalismen". En av våre pristakere,
Vandana Shiwa fra India har sagt: - Denne globaliseringen er jo ikke
et destillat alle klodens interesser. Tvert imot tvinger et fåtall
mennesker fra et fåtall land sine interesser på alle andre.
Asia som økonomisk framtidsmodell -
en bløff
Asia-krisen er bare ett eksempel på at denne modellen ikke fungerer.
Disse landene var jo modell-land, økonomiske framtidsmodeller.
Det var de som alle, ikke bare ulandene, men også vi skulle lære
av, - men som viste seg å være en bløff.
- Vi lever i en stadig mer vanvittig verden.
Jeg ser bare på de angrepene man gjør på Japan fordi
de ikke konsumerer nok. For noen år siden ga vi vår ærespris
til en japansk forbrukerorganisasjon med 500 OOO medlemmer som føler
et stort sosialt ansvar og også miljøansvar for de produktene
de kjøper. Finner de ingen produsent som kan møte deres
vilkår, starter de egen produksjon.
- I dag har vi en situasjon der japanerne sier:
Vi har nok. Vi er rike nok. Vi sparer nå istedenfor å konsumere.
(...) Men da blir hele verden sjokkert. I USAs massemedia kommer økonomer
og poltikere med voldsomme angrep mot Japan. Økonomien må
moderniseres fordi de ikke kjøper nok av våre produkter,
og det kan medføre en kollaps av verdensøkonomien, heter
det.
Med enorme anstrengelser skal Japan økonomi moderniseres slik
at de blir enda rikere. Men de vil ikke bli rikere! Arbeidsløsheten
ligger pa 3.5%, hvilket er høyt for Japan, men adskillig lavere
enn andre steder. Inflasjonen er 0 og antallet konkurser pr. kapita
er 30% lavere enn i USA. Istedenfor å si: Ja, men sa klokt av
japanerne! Hvordan kan vi følge deres eksempel? Hvordan kan vi
nå endre verdensøkonomien slik at den anpasser seg til
dem som har nok, slik at vi også kan begynne å leve slik?
- blir de utskjellt for ikke å konsumere og forurense og sløse
mer. Det er fullstendig vanvittig.
Alle sier at det ville være en katastrofe
for miljøet om kineserne får like mange biler som oss.
Men når japanerne ikke kjøper flere nye biler, er det en
katastrofe for verdensøkonomien!? Vi oppfordres til forbruk og
konsumsjon. Alt bygger på at det private forbrukeret skal vokse,
ellers braker hele systemet sammen. Men samtidig som vi skal forbruke
mer privat, skal staten tvinges til å spare. Det påstas
at om vi legger pengegjeld på framtidiga generasjoner, så
er det det samme som å skape miljøgjeld. Men pengegjeld
kan alltid avskrives. Til og med en statskonkurs kan avskrives i løpet
av en generasjon, det viser historien. Følgene av en miljøkonkurs
derimot kommer til å berøre tusenvis av generasjoner. Derfor
er mange økonomiske beregninger rent nonsens.
Dagens energipriser gjenspeiler f.eks. ikke miljøkostnadene.
Atomkraften skulle forsvinne i morgen den dag om de ble tvunget til
å forsikre seg mot kostnadene av en ulykke, slik andre industrier
gjor det.
Vi har altså ikke "råd"
til det vi kan gjøre, dvs. har arbeidskraft og kunnskap til å
gjøre for å bygge en bærekraftig framtid. At vi ikke
har råd til det er overtro, en slags fundamentalistisk ideologi
som nå regjerer verden.
The Other Economic Summit
Det er farlig å ha bare en økonomisk modell for hele verden,
hevder Uexkull, og særlig en som gjør stadig flere rike,
samtidig som stadig flere blir tapere.
Derfor var han i 1984 med og stiftet The Other
Economic Summit (det andre økonomiske toppmøtet), som
siden har hatt årlige møter parallelt med de såkalte
"G7" toppmøtene (etter at Russland ble med, kalt "G8"),
der lederne for verdens rikeste land samles for å diskutere og
legge opp verdens framtidige økonomiske politikk.
En av de som har forelest der og forstar denne
faren, er milliardæren James Goldschmidt, bror til en av Right
Livelihoods ærespristakere, den britiske miljøkjempen Edvard
Goldschmith. "Hvilken nytte har jeg av enda mer penger" sa
James Goldschmidt til de amerikanske parlamentarikerne, "når
jeg kommer til å være omgitt av fattige, lidende mennesker
som hater meg? Jeg kjenner meg som om jeg hadde vunnet i poker på
Titanic."
- Vi kan skape et bedre samfunn bygd på
samarbeid og solidaritet, i stedet for konkurranse og utpressing. Vi
kan bruke teknologien, istedenfor å bli slaver under den. Vi behøver
ikke overlate vår framtid til et fåtall storkonsern og deres
lakeier i politikken og media. Deres sentrale planleggingsøkonomi
kan gå samme skjebne i møte som den sovjetiske når
de virkelige kostnadene blir like synlige her som de allerede er i u-landene.
- Om dette er urealistisk, ja da er en bærekraftig
framtid urealistisk. Men jeg har ennå ikke møtt noen som
kan forklare hvordan den nåværende økonomiske verdensorden
skal kunne fungere i tyve år til med fortsatt økt vekst,
gjeld, miljø-ødeleggelser og sosial urettferdighet."
- Jeg blir ofte spurt om jeg er optimist eller
pessimist. Og jeg svarer alltid at jeg er possibilist. For vi har muligheter
til å bygge en bærekraftig, positiv framtid for alle, om
vi bare vil. Løsningene finns. Det viser våre pristakere,
sier Uexkull, som blant pristakerne de siste årene særlig
nevner nigerianeren Ken Saro-Wiva som for fem år siden brutalt
ble henrettet av militærregimet i Nigeria, og Petra Kelly, som
på begynnelsen av 90-tallet døde under mystiske omstendigheter
i Tyskland, sammen med sin livsledssager Gert Bastian, NATO-offiseren
som på 80-tallet "hoppet av" i protest mot USAs "
atomvåpenpolitikk og var en av initiativtakerne til organisasjonen
''Generaler for fred".
Før Jacob von Uexkull avsluttet sitt sommerprogram,
ispedd alle hans yndlingsplater, fortalte han "en sann historie
om hva et såkalt ´vanlig´ menneske kan oppnå":
Vietnamkriget ble stoppet da motstanden i USA
ble for sterk etter at de hemmelige såkalte Pentagon-papirene
ble offentliggjort. Mannen som avslørte dem, Daniel Ellsberg,
sa at han gikk til det skrittet på grunn av en samtale han hadde
hatt med en poet og krigsmotstander, Gerry Snyder, som han møtte
en kveld på en bar i Tokyo.
Så hva framtiden blir, det beror på
hver og en av oss, på hva vi sier, hva vi gjør og hva vi
våger - hver dag.
RIGHT LIVELIHODD AWARD FOUNDATION
PO Box 15072
S-10465 Stockholm.
E-mail: info@rightlivelihood.se
Tel: +46-(0)8-7020340. Fax: 7020338.
www.rightlivelihood.se