Det internasjonale samfunn, inklusive de arabiske
lederne, er enige om at palestinerne bør få sin egen stat
ved siden av Israel. Selv enkelte israelske ledere godtar dette.
Men vi må ikke la oss bedra oss. Det beste
man kan oppnå er en stat som vil bestå av Vestbanken og
Gaza, med Øst-Jerusalem som hovedstat og en korridor som forbinder
de to regionene.
Israel kommer neppe til å godkjenne en
palestinsk stat med et eget forsvar. Man må forvente at de vil
kreve kontroll over Palestinas internasjonale grenser og underjordiske
vannreservoirer, samt nekte repatriering av palestinske flyktninger.
Selv om en slik palestinsk stat vil tilfredsstille noen palestinere,
vil den skape dyp frustrasjon blant palestinske flyktninger.
Ingen vil være i stand til å hindre
flyktninger, hvis fundamentale rettigheter blir nektet dem, å
engasjere seg i selvmordsaksjoner.
En palestinske regjering vil derfor bli avkrevd å fungere som
politi mot sitt eget folk for å tilfredsstille Israel. Og ettersom
den aldri helt ut kan garantere Israels sikkerhet, vil Israel med jevne
mellomrom føle seg legitimert til å invadere de palestinske
territorier for å kvele opprør og ødelegge palestinsk
infrastruktur mens det internasjonale samfunn blir stående som
hjelpeløsetilskuere til palestinernes lidelser, på samme
måte som de gjør det i dag.
Hvis disse antakelser er riktige, kommer palestinerne
ikke til å ha noen selvstendig stat, men en marionett-stat som
tjener Israels interesser, nedsunket i gjeld, naget av korrupsjon, ute
av stand til å forsvare sin befolkning, en stat på Israels
og kreditorenes nåde uten levedyktig økonomi.
Intellektuelle palestinere vil emigrere, og fattigdommen
vil, særlig i flyktningeleirene, presses mot ekstremisme og religiøs
fanatisme. Som motreaksjon vil fanatismen uvegerlig vokse også
på jødisk side. Freden i hele regionen blir en illusjon.
Istedenfor å kreve en palestinsk marionettstat,
bør det internasjonale samfunn og palestinerne kreve at Israel
annekterer Vestbanken og Gaza-stripen (slik de allerede har gjort det
med Øst-Jerusalem), nedbygger flyktningeleirene og integrerer
flyktningene så langt det er mulig, likestiller jøder og
ikke-jøder på alle nivåer (i regjering, parlament,
forsvar, politi og det økonomiske liv), samt oppretter blandete
skoler der jøder og ikke-jøder sammen kan lære hebraisk
og arabisk og gjensidig respekt.
En slik løsning vil tjene alle innbyggerne
i Israel/Palestina, samme hvilken religion de bekjenner seg til og hindre
unødige lidelser forårsaket av urettferdighet og frustrasjon.
På denne måten vil både jøder og palestinere
unngå å føle at de fratas deler av det landet de
er knyttet til gjennom religion og historie.
Begge vil ha Jerusalem som sin hovedstad og bidra
til den økonomiske og teknologiske utvikling i Midt-Østen,
istedenfor å engasjere seg i gjensidig ødeleggelse. Sammen
vil de danne et lysende eksempel på demokrati for alle arabiske
og muslimske land.
Samhold gir styrke, deling skaper trøstesløshet.
Det er bare gjennom å bli et rettferdig
og fredelig land for alle sine innbyggere, uansett religion, at Jerusalem
kan hevde sin tittel som Hellig By.
http://www.lpj.org/Nonviolence/Sami/articles/eng-articles/Puppet.htm
Oversatt fra
engelsk av Tulle Elster (red.)