En drøm:
Mennesker er på vei gjennom et brunt halvmørke med drivende
tåkeskyer. De går over en ørkenaktig slette fram
mot en slags lysning. Der står en tom, gammel eplekasse. Den tjener
som bord for noen små, doble "smørbrød"
- mørke og uanselige. To og to, i god orden, uten hastverk, fullstendig
rolige går de framover. Nå blir de to fremste tydelige.
De går rolig fram mot bordet og tar hver sin pakke. Like rolig
går de videre og forsvinner i halvmørket. To andre blir
tydelige og kommer fram. Stadig kommer to nye pakker på bordet,
og to nye mennesker kommer fram. Hver av dem omhyllet av et svart klede.
Ro og verdighet hersker.
RETTFERDIGHETENS MARKED
Jeg kommer til å tenke på israelere
og palestinere. Ser ansiktet til Kofi Annan, slik det kom fram på
TV (19.04.02). Med et inntrengende og smertelig uttrykk i ansiktet sa
han noe sånt som: "De to partene, Israel og Palestina, kan
ikke klare opp i dette selv. Volden går bare videre. Derfor må
vi i verdenssamfunnet komme dem til hjelp."
Så enkelt kan det sies. Og drømmen
sier det enkelt.
Opprett et sted der mennesker fra de to fiendeleirer
kommer fram og får det de trenger: Rettferdighetens brød,
omtanke, noen som ser og forstår deres nød, hvordan de
kan hjelpes til et leveverdig liv!
La oss tenke på en om gangen. Hva er en
palestiners nød? Femti år i flyktingleir. Han står
der i sine filler, uten mat og uten vann og uten lys i mørket.
Han ser krigsflyene, soldatene som fra sine beskyttede krigsvogner øser
død og fordervelse over ham og hans nærmeste. Han har ingen
moderne våpen å svare med. Ingen håp om forandring
til det bedre. I sin desperasjon tyr han til selvmordet som også
rammer fienden. Han handler ikke klokt, for han vet at i neste omgang
kommer gjengjeldelsen.
Hva er en israelers nød? Det er visst
vanskeligere å se den. Han står velkledd, omgitt av fruktbare
hager, har alt han trenger til livets opphold. Penger og politisk støtte
fra verdens mektigste. Men hva ser han? Hva hører han?
Hans hverdag splintres av eksploderende bomber. Han ser menneskerester
fly i luften, blodige deler på bakken. Og så står
han i det ufattelige. Det er hans eller hans venners kjære mennesker,
søstre, brødre, kjærester som er sprengt i biter.
Etter sjokket fylles han av blindt raseri. Han må slå tilbake
mot disse "monstre" som utfører det avskyelige. De
kan ikke kalles mennesker. De må utryddes.
Han setter seg bak maskingeværet. Han handler
ikke klokt. Når han skyter, ser han ikke at han produserer nye
selvmordsbombere og graver sin egen framtids grav.
Det er så inderlig klart, for oss som står
utenfor, at begge parter behøver hjelp.
Hvordan skal vi skape "Rettferdighetens
marked"?
Vi har klart å skape "pengekreftenes
marked". Det som vi kjenner igjen som "Dansen rundt gullkalven".
Det som beherskes av begjær etter rikdom og makt, etter å
tjene på andre mennesker. Det som ikke ser kraften i og nødvendigheten
av å tjene mennesker – å komme andre mennesker til
hjelp når de trenger hjelp.
Er det ikke på tide at vi tar vår
fantasi og hverandre til hjelp og går inn for å skape "Rettferdighetens
marked"?