Ikkevold 3/2004:
Sergeiy Sandler fra New Profile
Israelske militærnektere
Intervju: Jørgen Johansen [jorgen.johansen@ikkevold.no]
Foto: Øystein Kleven [ok@ikkevold.no]
Sergeiy Sandler er en av de ledende personene i den voksende militær-nekterbevegelsen i Israel: New Profile. Han forteller om hvilken effekt de har hatt, og reflekterer over problemer som ligger foran dem.
Obligatorisk militærtjeneste er tre år for menn og to år for kvinner i Israel. Det er et sterkt formelt og uformelt press til å bli soldat, og Ikkevold spør Sergeiy Sandler om hva som er de største problemene for militærnektere i dagens Israel.
- Vel, det er mange problemer. De er alle store og mange veldig fornedrende. Mange av nekterne må møte i fengsel, og selv om oppholdet kun er 14-28 dager så blir de gjerne dømt til å avtjene denne straffen mange ganger. For de som nekter militærtjeneste, uansett hvor de blir plassert, så kan denne straffen gjentas i det uendelige. Men de kan også risikere å bli stilt for en militærdomstol og få en mye lengre straff. Enkelte har fått over to års straff. For de som kun nekter å tjenestegjøre på de okkuperte områder så er straffene noe mildere.
- Men den formelle straffen er bare en del av represaliene. I et gjennom-militarisert samfunn blir mange rettigheter frarøvet de som ikke stiller opp i militæret. Tradisjonelt har det vært militærtjenesten som har skilt på de som har og de som ikke har i det israelske samfunnet. Søker du jobb så har du ingen mulighet om du ikke har gjort din militærtjeneste. Du blir bare avfeid med: "Vi vil ikke ha noen arabere omkring her". Arabere som bor i Israel blir ikke innkalt til tjeneste. Dette skaper dermed også grobunn for arbeidsgivere som vil diskriminere på etnisk grunnlag, uten at de behåver tilstå dette.
- Palestinere har alltid vært behandlet som annenrangs mennesker av den israelske staten. Tidligere fikk militærnektere nøye seg med de samme dårlige jobbene som ble tilbudt palestinere. I dag er situasjonen noe for-bedret for nekterne, mens palestinere fortsatt er satt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Naturligvis får ikke nekterne tilgang den voksende sektor med "sikkerhetstjenester". Utover dette så får de som avtjener militær-tjenesten redusert inntektsskatt og ekstra billige banklån. Avtjent tjeneste regnes også som ansettelsestid i staten og gjør det lettere å klatre på lønnsstigen.
Samfunnshierarkiet
Sandler har ikke vondt for å snakke for seg, og begynner å bli varm i trøya:
- Det er i det hele tatt et helt sosioøkonomisk og politisk hierarki som blir opprettholdt av det israelske militæret. Nekterne plasseres på bunnen av dette systemet sammen med palestinerne. På toppen finner du eldre offiserer. Når de slutter i tjenesten i slutten av førtiårsalderen blir de tilbudt gode jobber i det politiske systemet. Regjering og parlament er fyllt opp av tidligere generaler. Du finner også tidligere offiserer i styrene til en mengde private firmaer eller som borgermestere rundt om i byer og landsbyer. De høyeste stillingene i IDF (Israeli Defence Forces) er helt dominert av velstaende jødiske menn med europeisk bakgrunn.
- Vi ser ogsa dette systemet gjenspeilet i hvordan folk plasseres i forskjellige grener av IDF. I de mest utsatte avdelingene og operasjonene finner vi ikke-jødiske soldater som for eksempel drusere som blir innkalt til tjeneste, frivillige fra beduinene og ikke-jødiske immigranter fra tidligere østeuropeiske land. Disse gruppene utgjør ikke mer enn fem prosent av det totale antallet soldater, men dominerer listene over døde og sårede.
- Slike forhold kan tjene til å illustrere hvordan samfunnet som helhet ser på de som nekter. Men de siste årene har det skjedd en viss endring. Antallet nektere har økt betraktelig og mange eldre offiserer og piloter har nektet å tjenestegjøre i okkuperte områder. Dermed har også forståelsen for disse handlingene spredd seg i samfunnet. Det skjer sakte og svært mye gjenstår, men det er altså en viss bedring på gang.
- Det er mange forskjellige grunner for å nekte og flere ulike organisasjoner. Kan du si noe om de forskjellige typer av nektere?
- Selvsagt er hvert enkelt tilfelle unikt. Ingen nektere er identiske med andre. Men la meg kategorisere noen av de større gruppene. Den mest fundamentale skillelinjen går mellom de som påberoper seg samvittighets-grunner og de som ikke gjør det. Den første gruppen er selvsagt den mest synlige i medier, den andre kalles også "grå nektere". Av et årskull på 100 000 attenåringer er det omtrent 45 prosent som ikke tjenestegjør i de væpnede styrker i det hele tatt. I tillegg er det ca. ti prosent som ikke fullfører det andre året for kvinner og det tredje for menn. Erklærte nektere nærmer seg rundt 1000 i året og det er langt flere enn noen gang i Israels historie. De eneste som faktisk har lovlig rett til å nekte militærtieneste er jødiske kvinner og de ultraortodokse studentene. Sammenlagt er det nærmere en fjerdedel av hvert årskull som ikke fullfører sin militærtjeneste.
- Jeg nevnte tidligere de såkalte "grå nekterne" som ikke offentlig deklarerer at de nekter av samvittighetsgrunner. Flere av disse slipper av medisinske grunner, men egentlig har de samvittighetsargumenter for å nekte. De velger bare å gjøre det på en måte som ikke medfører straffesanksjoner.
Sosiale nektere
- Neste gruppe jeg vil nevne er det den israelske sosiologen Meir Amor har kalt "sosiale nektere". Dette er unge mennesker fra underprivilegerte deler av samfunnet. Mange er fra immigrantfamilier, fra fattige bydeler eller avsidesliggende landsbyer. De er relativt mange og har stor betydning for den sosiale sammenhengen de er i. De er med på å skaffe familien inntekt eller de gjør viktig ulønnet arbeid. Allerede stigmatisert av staten på grunn av sin sosiale status protesterer de mot å måtte ofre mye tid og kanskje livet for et land som ikke verdsetter dem. Og om de gjør tjeneste så blir de også satt til å gjøre de dårligste og farligste jobbene.
- Så er det de som åpent deklarerer at deres samvittighet forbyr dem å tjenestegjøre i IDF. Israelsk lov aksepterer ikke noen former for samvittig-hetsnekting for menn. Kvinner kan nekte, og resultatet er faktisk at Israel er det land i verden med en stor gruppe kvinnelige militærnektere. I gruppen 17-18 årige nektere har kvinner alltid vært i majoritet. De aller fleste av dem nekter enhver form for tjeneste og ofte på pasifistiske grunnlag.
"Det fins en grense"
- Blant menn derimot er det de som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder som er i majoritet. Tradisjonelt er mange av dem reservister som tidligere har gjort sin førstegangstjeneste. De første ble organisert i Yesh-Gvul ["Det fins en grense", red. anm]. Senere kom også organisasjonen "Courage to Refuse".
- Begge disse bevegelsene organiserer altså folk som er selektive i sin nektelse. De fleste nekter å delta i den illegale okkupasjonen av Gaza og Vestbredden, men kan tenke seg å delta i et militært forsvar av Israel.
- De mer prinsippfaste nekterne har et vidt spekter av motiver og grunner for å si nei til å tjenestegjøre i IDF. Dette spenner fra religiøse medlemmer i Jehovas Vitner, via miljø- og dyrebeskyttelsesaktivister til anarkister og buddhister. Men de fleste er motstandere av spesifikt Israels krigføring eller de er pasifister. En viktig gruppe er de tidligere nevnte druserne. De er et religiøst samfunn som er en del av det palestinske folket. Siden 1956 har de blitt kalt inn til militærtjeneste i Israel. Mange av dem har nektet fordi de risikerte å bli inndratt i en væpnet konflikt mot sitt eget folk. Noen av druserne er også prinsipielle pasifister. Druserne har alltid blitt behandlet dårligst av alle grupper militærnektere i Israel.
- Kan du si noen ord om den historiske utviklingen av militærnekting i Israel?
- Vel, allerede før den jødiske staten ble opprettet fantes det noen pasifister blant de sionistiske jødene som slo seg ned i Palestina. En av de mest kjent var Nathan Chofshi, som skrev flere artikler og publiserte pamfletter om pasifisme på hebraisk allerede på 1930-tallet. Senere ble han leder for den lille pasifistiske bevegelsen av jøder i Israel og hadde den posisjonen frem til så sent som på 60-tallet.
- Selvsagt var det ingen verneplikt før staten Israel ble etablert, men allerede i 1943 drev det sionistiske lederskapet en kampanje for å få jøder til frivillig å tjene i den britiske hæren. De vervet også folk til sin egen milits. De hadde jo ingen legale muligheter til å tvinge folk, men organiserte et system med "verneplikt" likevel og truet de som ikke deltok med å uteslutte dem fra fellesskapet. De fikk relativt dårlig oppslutning i større byer, men hadde større suksess i mindre bosetninger og kibbutzer.
De første nekterne
Det var i denne sammenheng at de første tilfeller av samvittighetsnekting i det som fortsatt ikke var en israelsk stat fant sted. Det første dokumenterte tilfellet er beskrevet i tidsskriftet War Resister nummer 49/1944: "David levde i en jødisk koloni. Han ønsket å flytte til en arabisk landsby og bosette seg som en jøde der, men slik ble det ikke. Han ble tvunget til å stille opp som "frivillig" til militærtjeneste og nektet. Resultatet var at han ble kastet ut av bosetningen der han hadde arbeidet i et år".
Det var nok hendelser som dette som fikk de første få pasifister i jødiske bosetninger i Palestina til å danne en lokal WRI-seksjon. I løpet av krigen 1947-49, da staten Israel ble offisielt etablert, rapporterte seksjonen at de hadde gitt råd og støtte til 13 militærnektere. I denne krigen foregikk det enorm etnisk rensing av palestinere.
Kvinner som nekter
- Det finnes tidlige eksempler på at israelske kvinner nektet å tjenestegjøre i militæret. Den første som bad om å slippe tjeneste av samvittighetsgrunner var Chava Bloch. Hennes sak kom opp i 1953 og statsbyråkratiet var åpen-bart ikke særlig glad for denne saken. Den ble utsatt gang på gang.
Et år senere kan vi lese i War Resister at to yngre kvinner, Hagar og Ruth Lisser nektet å delta i militærøvelse på skolen der de var elever.
- Omtrent samtidig, 1953-54, kom så det første tilfellet av en nekter som fikk stor oppmerksomhet. Det var Amnon Zichroni, som i dag er en av Israels ledende advokater, som etter flere sultestreiker og fengselsopphold ble fritatt for videre tjeneste. I dag er han ikke lenger pasifist, bemerker Sandler.
- Senere, på 60-tallet, var det en gruppe radikale og unge pasifister som gav bevegelsen en ny start. Uri Davis og Yeshaayahu Toma Sik er noen av de mest kjente navnene som fortsatte arbeidet med militærnekting i tiårene som fulgte.
- I denne perioden var det ingen stor og massiv bevegelse av militærnektere i Israel. Det handlet om en håndfull hvert år. Tidlig på nittitallet begynte an-tallet sakte men sikkert å øke. Mange av dem kom fra den bølge av folk som immigrerte fra tidligere Sovjetunionen. Men det var også en kontinuerlig økning av antallet nektere, spesielt kvinner, som var født i Israel.
Mangel på soldater
- Krigføringen og okkupasionen på nittitallet skapte store problemer med å skaffe nok soldater til IDF. Så vel reservister som vernepliktige ble "mangelvare" for forsvarsmakten. Mens det tidligere fantes en pool av 400 000 reservister som kunne kalles inn ved behov, var det i 2001 mindre enn 20 000 i den poolen. Det blir samtidig færre og færre vernepliktige. I tillegg til dette blir hver femte eller sjette vernepliktig tatt ut av tjenesten av for-skjellige grunner.
- Det ble også populært i mange ungdomskretser å "komme seg unna" militærtjenesten, nesten uansett hvordan det gikk til. Det som israelere kaller kulturell og økonomisk "amerikanisering" kom for fullt på slutten av nittitallet. Dette innebar blant annet økt individualisering på bekostning av det kollektive. Resultatet ble flere som satte sin individuelle sikkerhet og sam-vittighet foran statens ønske om soldater. Noen kjente artister, som pop-rock artisten Aviv Geffen ble nektere, og ble et forbilde for mange. Også hans tekster reflekterte synet på militærmakten.
- I 1994 startet russiske immigranter prosjektet Target21. Det hadde fått sitt navn etter den militære koden for å bli erklært som medisinsk udyktig til tjeneste. Det var en del nettsteder på russisk, hebraisk og engelsk som gav råd til de som ville bli erklært udyktige til militærtjeneste. Gruppen bakom forble anonyme for å unngå tiltale, og eksisterte kun på nettet.
En ny epoke
1995 og -96 ble viktige år for bevegelsen. Militærapparatet begynte for første gang å eksaminere menn som nektet å tjenestegjøre i IDF. Samtidig forlot Yeshaayahu Toma Sik Israel til fordel for sitt elskede Ungarn. Det ble slutten for WRI-seksjonen i Israel. Da tok noen av de eldre aktivistene som Amos Gvirtz og Evgeny Davidov sammen med meg selv og flere unge nektere initiativet til å sette opp Association of Conscientious Objectors in Israel (COI) for å fortsette arbeidet. Den organisasjonen ble senere om-dannet til New Profile som ved starten i oktober 1998 ble den første anti-militaristiske bevegelsen i Israel.
New Profile har hele tiden støttet alle "grå" nektere og fått denne gruppen til å bli en sterk bevegelse som har en politisk dagsorden og opererer på et nasjonal nivå.
- Hvordan vil du bedømme de israelske militærnekternes innflytelse på politikken?
- På samme måte som under krigen mot Libanon og den første intifadaen så var mange nektere raske med å reagere på de utfordringer som fulgte med den andre intifadaen. Noam Kuzar er den første person jeg kjenner til som ble fengslet etter å ha nektet å tjenestegjøre på okkupert mark etter at den andre intifadaen startet i september 2000. Et år senere var det over tretti stykker som hadde nektet. Dette er ikke noe dramatisk høyt tall, men Yesh Gvul har beregnet at for hver som blir fengslet så er det tjue som nekter, men slipper tiltale. Det er også slik at kvinner oftest ikke blir tiltalt når de nekter. Uten tiltale har vi ikke det faktiske antallet nektere. Men uansett usikkerheten så er de kjente tallene for nektere nå rundt ti ganger høyere enn tiden før september 2000. Den største økningen er blant de som nekter som en følge av okkupasjonen. Denne gruppen kom også til å spille en viktig rolle i tiden som fulgte.
Opprop
- Rett før hendelsene i USA i september 2001 skjedde en del viktige saker i den israelske militærnekterbevegelsen. En kjerne av unge aktivister offentlig-gjorde en deklarasjon der de forklarte hvorfor de ikke ville tjenestegjøre i IDF. Brevet som ble omtalt som "The High School Seniors´ Letter" fikk enorm publisitet og hadde en stor politisk virkning. Det ble en omfattende offentlig debatt i de store mediene. De 62 ungdommene som først offentlig forklarte hvorfor de ikke ville delta i politikken som ble ført mot palestinerne fikk snart følge av mange flere som også signerte brevet.
- Brevet inspirerte også andre. I januar 2002 stod det frem en gruppe på 52 kampklare reservister som heller ikke ville delta i en illegal okkupasjon. De dannet gruppen "Courage to Refuse" som nå har over seks hundre medlemmer.
Det er soldater som er stolte av sin rolle, men som ikke ville delta i okkupasjonen av Gaza og Vestbanken. Flere av dem var også medlemmer av det konservative Likud-partiet til statsminister Sharon. Senere fulgte to andre grupper - stridspiloter og generalstaben - opp med liknende brev.
- Etter dette har debatten om å nekte militærtjeneste vært et alltid nærværende innslag i offentlig israelsk debatt. Fra å være en liten ubetydelig gruppe langt på siden av offentligheten har militærnekterne nå en svært sentral plass. De seneste meningsmålingene viser at det å nekte militærtjeneste i en eller annen form blir ansett som en selvsagt rett av omtrent en tredjedel av Israels befolkning, og tallet er 45 prosent blant ungdommen.
Den israelske nekterbevegelsen har også fått stor internasjonal støtte. Krav om en rettferdig fred i Midtøsten og en slutt på den brutale krigføringen mot palestinere lyder over snart hele kloden. Aktivister i Europa og USA kan nå vise til sine allierte i Israel og ikke risikere å automatisk bli kritisert for å være antisemittiske om de kritiserer den israelske statens politikk.
Mange i fengsel
- De kollektive oppropene skapte nye reaksjoner fra militære myndigheter. Tidlig i 2002 ble Yair Khilou fengslet som den første av underskriverne av "The High School Seniors´ Letter". Han fikk lenger straff enn noen tidligere nekter. Myndighetene ble også mye tøffere mot reservister som nektet. Hardt skulle settes mot hardt. Resultatet ble at antall fengslede nektere økte dramatisk. I april 2002 satt det femti i fengsel samtidig. Det hadde aldri skjedd tidligere i landets historie.
- Åtte av de som nektet å tjenestegjøre i de okkuperte områdene, med David Zonshein i spissen, anket sine saker til Høyesterett. Deres krav var å få saken prøvet for et militært tribunal i stedet for som en disiplinærsak. Tanken var å legge frem bevis i full offentlighet om den brutale krigføring som ble ført på palestinsk mark. De tapte sin sak i rettsapparatet og resultatet ble lange fengselsstraffer. Dette fikk en negativ innflytelse på mange nektere. Men samtidig var det fra nå av mange offentlige rettssaker som skapte enda mer debatt om miliærnekting.
- Myndighetene økte da presset på de som skrev under opprop og mange fikk se fengslene fra innsiden. En del av de som ikke var prinsipielle nektere fikk lov å tjenestegjøre på israelsk territorium og slapp utstasjonering på okkupert mark.
Myndighetene reagerer
- Med Ben-Artzi ville staten statuere et eksempel. Han var et kjent ansikt i media og hadde avtjent sju fengselsstraffer for å nekte militæret. Han hadde appellert til Høyesterett tre ganger og fikk ekstra publisitet fordi han var i slekt den tidligere "hauken" statsminister Netanyahu. Alle tre sakene ble avvist i Høyesterett, men omtalen var betydelig hver gang.
- Siden 1995 har militæret hatt en egen "samvittighetskomité" som skal avgjøre om nekternes overbevisning var "ekte". Den bestod av kun offiserer, men har senere fått en sivil "ekspert" med som medlem. Det har blitt større offentlighet omkring saksbehandlingen.
Dilemmaer og utfordringer
Det var ikke alltid bare framgang for nekterne da de søkte publisitet og mer offentlig lys over disse sakene. For eksempel anket nekteren Laura Milo til Høyesterett etter at en militærdomstol hadde begrenset kvinners mulighet til å nekte. Resultatet var at Høyesterett tok bort hele særordningen for kvinne-lige nektere. Dette ligger for øyeblikket til fornyet prøvning i Høyesterett.
Mens de forskjellige prinsipielle og situasjonsbestemte nektere har vært debattert i det offentlige rommet har antallet "grå nektere" hele tiden økt. Når nå halvparten av hvert ungdomskull ikke fullfører sin militærtjeneste så blir det vanskelig å opprettholde den dominerende plass militæret har hatt i det israelske samfunnet. Det er ikke lenger slik at alle tar det for gitt at man "må" gjøre militærtjeneste for å være en fullverdig statsborger.
- Hva er så de store utfordringene for fremtiden?
- Vi har nå et stort antall ulike organisasjoner med mange forskjellige målsetninger. I min gruppe, New Profile, er vi opptatt av at nesten all oppmerksomhet rettes mot menn som avtjener lange straffer, men de mange kvinnelige nekterne glemmes bort. Denne forskjellsbehandlingen handler om dypereliggende verdier og normer som finnes så vel i de militære rekker som i deler av fredsbevegelsen. Å lide i fengsel ansees av mange som "heroisk", akkurat som det ansees "heroisk" i det militæret når soldater lider. Vi ser her hvordan militære normer har gjennomsyret hele samfunnet, nekterbevegelsen inkludert.
- Det er i fremtiden viktig å legge større vekt på ideologisk tenkning og å skape en mer inkluderende bevegelse. Det er også viktig å løfte frem de mange "grå nekterne" som gir dem den anerkjennelse de fortjener. Det ville virkelige få store konsekvenser for dette samfunnet, sier Sergeiy Sandler og trekker pusten.
Abonnér på Ikkevold
Utgiver: Folkereisning mot krig, Pb. 2779 Solli, 0204 Oslo
Abonnement kr. 185 pr. år
Tlf. 88 00 11 33
e-post: red@ikkevold no