"Nestekjærlighet
er realpolitikk!" sa humanisten Fridtjof Nansen en minneverdig
gang i en flammende tale til verdens mektige. De var samlet i det nyskapte
Nasjonenes Forbund i 1921. Anledningen var den fryktelige hungersnøden
som truet i Russland. Omkring Tretti millioner mennesker kunne dø
av sult i Ukraina om de ikke fikk hjelp, sa Nansen.
Representantene for den tidens mektigste stater
sa nei! Med sine såkalte "Hvite arméer" var de
inne i Russland i krig med russernes "Røde arméer".
De skulle gjerne ha hjulpet de sultrammede. Men det kunne bety indirekte
hjelp til den utpekte fienden den gangen, kommunistene. Disse sto bak
den russiske revolusjon i 1918. Med denne revolusjonen truet de liv
og frihet og de rikes eiendom i den vestlige sivilisasjon, og de måtte
uskadeliggjøres.
"De kristelige statenes" utsendinger
i forsamlingssalen i Genêve sa altså nei! Da vendte Nansen
seg til tilhørerne på galleriet. Gjennom dem ville hans
appell gå ut til mennesker. "Jeg tror ikke at Europas folk
vil sitte med foldede hender gjennom vinterens lange måneder og
vente på at Russland skal sulte i hjel." sa han.
Hans appell nådde fram til menneskene rundt
omkring i verden. En privat innsamling ble satt i gang til "Nansenhjelpen"
- en hjelpeaksjon ledet av et menneske som alminnelige mennesker hadde
tillit til. Millioner ble reddet. De fikk hjelp til å starte livet
på ny.
Var det et resultat av realpolitikk
og de mange alminnelige menneskers fornuft?
I dag – 80 år senere
- gjelder det Afghanistan. Nå går appellene ut til oss –
vanlige mennesker i år 2001:
Hjelp folket i Afghanistan
med livets nødvendigheter! Gi avkall på hevnpolitikk! Støtt
FN! Krev realpoltikk!