Vold og hevn var en fast del av pathanenes liv.
De satte seg innbitt opp mot britene og var det eneste indiske folkeslag
det britiske imperium ikke fikk bukt med. De levde under hevnens nådeløse
lov, forpliktet til å gjengjelde selv den minste fornærmelse.
Gjennom århundrer hadde denne leveregel satt bror opp mot bror,
familie mot familie og klan mot klan.
Adbul Khans far var anderledes. Han valgte å
tilgi i stedet for å hevne seg. Dette påvirket sønnen.
Alt som ung mann ble han opptatt av fattigdommen, uvitenheten og volden
rundt seg.
Hva skulle han gjøre?
Han bestemte seg for å søke Guds
ledelse ved å be og faste i en moské. I løpet av
fasten besluttet han å overgi seg til Herren. Da følte
han en styrke vokse i seg, et kall til å arbeide for Guds sak,
og ettersom Gud er hinsides våre tjenester, valgte han å
tjene Guds barn - menneskene.
Khan fikk opprettet skoler for analfabeter, og
han grunnla en organisasjon som skulle bedre de sosiale forhold i grenseområdene.
Han gav også ut et tidsskrift med artikler om sosiale emner.
En ung pathan som var blitt inspirert av Khans
oppfordring til tjeneste, oppsøkte ham og hevdet at India nå
trengte menn rede til å dø for fedrelandet - soldater!
Khan som var inspirert av Gandhi, likte ideen, og samtalen utviklet
seg til en visjon om en ikkevoldshær, trenet og disiplinert, parat
til å kjempe, men ikke med våpen i hånd. Hva ville
være mer menneskeverdig enn å møte fienden i en rettferdig
sak uten våpen? - verken trekke seg tilbake eller slå tilbake.
Det måtte være den høyeste form for mot og tapperhet.
Fra denne enkle begynnelsen vokste det frem en
ikkevoldshær på rundt 100.000 mann. De kalte seg Khudai
Khidmatgars - "Guds tjenere" og utgjorde historiens første
ikkevoldsarmé.
Fra 1930 og til India ble uavhengig i 1948 deltok
denne ikkevoldshæren i de sivile ulydighetskampanjene for å
oppnå uavhengighet. Engelskmennene gikk ekstremt voldelig frem
mot dem. De ble slått med staver forsynt med stålspisser,
deres eiendeler ble beslaglagt og deres ledere arrestert. Det ble skutt
mot dem, og de ble drept i hundretall. Men pathanene sto fast. De tok
ikke igjen.
Gandhi var forbløffet. "At slike
menn" - skrev han - "som tidligere ville ha drept et menneske
uten skrupler, ved oppfordring fra én mann skulle legge vekk
våpnene og godta ikkevold som det overlegne redskap for konfliktløsning,
høres nesten ut som et eventyr."
Khan ble arrestert av britene mange ganger: for
å ha startet skoler, organisert pathanene i selvhjelpsprosjekter,
protestert mot britenes umenneskelige fremferd og for å ha deltatt
i ikkevoldsaksjoner for uavhengighet. Han tilbrakte i alt 15 år
i britiske fengsler hvor grusom behandling ødela helsa hans.
Han som har fortalt historien om Abdul Khan
og hans ikkevoldshær, Eknath Easwaran, skriver:
"Khans eksempel beviser at det innen islam
fins et edelt alternativ til vold. Hans ikkevoldsarmé var helt
og holdent muslimsk. Han baserte sin bevegelse på det gamle islamske
prinsipp om universelt brorskap og hengivelse til Gud gjennom å
vite livet til tjeneste for hans skapninger."
Khans "Guds tjenere" spilte en ledende
rolle i Indias kamp for uavhengighet. Dersom hans eksempel var bedre
kjent, ville kanskje mange flere innse at ikkevold er kjærlighet
i praksis og et reelt alternativ til vold. Når Khan kunne skape
en ikkevoldsarme av de krigerske pathanene, må det være
fullt mulig for mennesker over hele verden å gjøre det
etter.
Bjørg Berg, Jersøy