I sin nye bok "Skritt på en vei" tar Eva Nordland oss med på en vei som hun håper vil munne ut i at (leserne) blir med på det møysommelige arbeidet det er å få til en systemforanding. Hun skriver om sin bekymring for utviklingen i dagens samfunn. Massemedia og offentlig statistikk forteller oss om en påfallende økning av problemer. Mobbing vold, narkotika, allmenn misnøye og liten politisk bevissthet. Det konstateres at barn og voksne er stadig dårligere forberedt på å løse egne og felles problemer. Mange av oss deler den bekymringen, der miljøet bærer preg av konkurranse og egoisme.
Det å få til en forandring er ikke så enkelt. I denne boken prøver Eva Nordland å vise hvordan vi mennesker ikke bare er individer, men i høy grad skaper hverandre. Systematisk underbygger hun påstanden om at vi alle, fra hvert vårt ståsted, kan være med på å få til en systemforandring.
Forfatteren gir oss "oppskriften" som er til å bli klokere av, og formidler en optimisme som gjør godt. Hun blir en veiviser for oss, og i boka forteller hun om mennesker som betyr mye for henne og som har vært hennes veivisere.
Hun skriver om en lykkelig oppvekst. Moren, glad og livlig, som lærte henne grunnelementer i et landsens hushold. Prestefaren, samfunnsengasjert og ukonvensjonell, opptatt av Gandhis leveregler som den gode samaritan, leve et enkelt liv og kjempe mot urettferdighet. Hjemmet var stappfullt av bøker som ble flittig lest. Hun hadde store søsken å se opp til og mindre å ha ansvar for.
Eva Nordland skriver mye om pedagogikkstudiet og samarbeidet med Helga Eng. Til eksamener som skulle organiseres, ville de stille studenter overfor brede og vesentlige emner som skulle struktureres og belyses. Det var aldri snakk om pugg eller høring i brokker av kunnskap.
Pedagogikk ble hennes hovedoppgave i livet, og ved siden av foreldre og lærere en kilde til berikelse. Gjennom et langt liv har hun samlet kunnskaper om barn og ungdom. Med solid pedagogisk og psykologisk bakgrunn, gjennom forskning og ikke minst mennesker hun har møtt og/eller lest om. Det skulle vise seg å bli mange av dem. Ellen Key, Leo Tolstoi, Gandhi, Nelson Mandela og andre blir viet hvert sitt kapittel i boken. Også hennes mann, Odd Nordland, ble en kampfelle.
Vår generasjon har fått redskap til å skape det gode oppvekstmiljø. Eva Nordland viser med praktiske eksempler på barn og ungdom som var "på vei ut av samfunnet", men som ved et lykketreff møtte en person som kunne vise vei. Gjennom oppmuntring få vedkommende til å tro på at ikke alt var så håpløst som det så ut som.
Hun forteller om Nobels prisvinnere som i 1998 la fram et forslag for FNs generalforsamling om at det bør bli et tiår for fredskultur. Sommeren 2000 ble det så i UNESCO holdt en verdenskonferanse i Paris organisert av intenasjonale lærere for fred. Konferansen som satte skolen i sentrum for en fredskultur. Eva Nordland trekker linjene videre.
En stor andel av foreldre og lærere har et sterkt ønske om å arbeide for et slikt mål. Vi vet at det bam lærer, er det som de blir deltakere i, i det miljøet de tilhører og den virksomhet de er midt oppe i. Blir bam og unge trukket med i et miljø der man gjør hverandre tjenester og viser omsorg for hverandre? Eller blir barna offer for likegyldighet og nedvurdering?
I det siste kapitlet forteller hun oss hva vi kan gjøre. Hun skriver om at skolen som system ikke tar sitt eget mål på alvor. (Systemet forteller at noen "fortjener" å få dårlige karakterer). På 1800-tallet var det noen som "fortjente" å settes i gapestokk. I dag er det i skolen taperen blir gjort narr av.
I praksis betyr dette å legge til rette for egoisme og misunnelse, og motvirke sine egne mål som jo er å oppdra elever til gagns mennesker. For store grupper av elever er skolegang ydmykende når noen med makt i systemet ved bruk av tall forteller at du er dum, dum, dum. Uttallige studier forteller at det ikke går dem vel i livet. Hadde undervisningen vært tilpasset den enkelte elev, ville alle elever følt seg vellykket.
Men Eva Nordland viser eksempler på skoler der rangering ikke anvendes. Vurderingen er basert på kontakt, forventning og tilbakemelding. Ingen kan vite hvor langt den enkelte kan nå. Det er heller ikke viktig fordi enhver befinner seg i sin egen fase i en livslang læring. Gjør en noe dumt, mobber, sluntrer unna og lignende, er det alltid noen som griper inn med fasthet og vennlighet. Fredskultur må skapes i nærmiljøet, i hjemmet og på skolen.
Det er ikke universitetet som krever karakterer i skolen. I uttalelser derfra klages det over at studentene ikke arbeider selvstendig nok og mangler evne til samarbeid. I næringslivet foretrekkes intervjuer.
Eva Nordland foreslår at kriterier for kompetanse må/kan være at den enkelte kan lese og skrive sitt morsmål, kan bruke tall og tegn, ha grunnleggende kunnskaper i samfunnsfag, natur- og miljøfag. Vise ferdigheter i praktiske og estetiske fag. I tillegg skal eleven ha lært å være deltager i felles tiltak, styre sitt eget liv, bidra til gode relasioner i gruppen. Hver elev får så en liste over ferdigheter i regi av skole og/eller arbedsplass, og aktiviteter i forskjellige organisasjoner, osv. Dette fordi vaner, ferdigheter og holdninger bare kan læres ved deltagelse. Attester blir en kort beskrivelse uten rangering. For søknader til spesielle studier oppgis det som er relevant for disse studiene.
Gjennom mange utredninger har det kommet fram behov for forebyggende arbeid. Det kan vi alle bidra til i hjem, skole og på arbeidsplassene våre, hevder Eva Nordland. Så kan vi i vår tur bli veivisere.
Alltid står selvaktelse sentralt. Et livsviktig og velkjent forhold som vi har fått kunnskap om, er at det over tid kan opparbeides samspill mellom følelser og forstand. Om fornuften opererer på egen hånd uten å koble følelsene inn, eller om vi reagerer med følelser uten å forstå, kan vi komme til å gjøre fatale feil. Har vi råd til det?
Høres dette komplisert ut? Les boken "Skritt på en vei" og du blir overbevist om at vi alle kan bidra til å få til en fredskultur.
Kerstin Bugge, spesialpedagog
Eva Nordland: "Skritt på en vei", Gyldendal Norsk forlag, 2000. ISBN 82~5-28083-S