"Alle de filosofiske problemer som har plaget menneskeheten, er for første gang redusert til det ene, helt fundamentale spørsmålet: Har livet overhodet en fremtid"
Ordene ble i sin tid uttalt av den dengang sovjetiske, i dag russiske dikteren Andrei Voznesenski, arkitekt og lyriker av årgang 1933. En fremtredende ungdomsopprører i 50-60-åra, bl.a. sammen med Jevtuskenko, ble han tidlig fascinert av den nye teknikkens vidundere. I 1959 skrev han henført en lyrisk reportasje fra åpningen av et nytt gigantisk vannkraftverk, men i et dikt om den berømte atomforsk-ningsstasjonen Dubna i 1964, er holdningen allerede adskillig endret.
På 70-tallet ble Voznesenski stadig mer betenkt over den uansvarlige omgangen med både natur og kultur, som han opplevet hos ledere og byråkrater i sitt eget land. Som sønn av en kjent hydroingeniør, fikk han tidlig innsikt i de enorme problemene ved de sibirske elvevanningsprosjektene, og senere, som arkitekt, vendte han seg mot den hemningsløse byplanleggingens framfart mot verdifulle kulturminnesmerker.
Etter Tsjernobyl måtte hans ungdoms fascinasjon over teknikkens bedrifter vike for en opplevelse av skyld på egne og menneskehetens vegne:
MENNESKET
Tilgi meg menneske, som er som meg - og gid
Europa, Russland og historien følger etter -
at en uhyrlig prøve på de blinde krefter
har vist seg i mitt land og i min tid.
Tilgi meg mine ringe menneskeevner.
Det håp Nobel engang så reise seg av asken,
er nå brutt ut som marerittets ånd av flasken.
Tilgi meg, dere som stanset reaktormurens revner.
Er vitenskapen eller menneskeheten skyldig?
Hvor langt tør vi nå tro at våre planer kom?
Forstår vi hva Tsjernobyl nå formaner om?
Og sett at en krig gjør all kontroll ugyldig?
Farvel til tanken om den lette, rake vei.
Å verden, kom da til fornuft før alt står stille!
Hvis mennesket er dannet i Guds bilde,
er Gud så virkelig et bilde på meg?
Gud er i den som tross stråling, brann og smerte
gikk inn og stanset reaktorens prosesser.
Han omkom selv. Men frelste Kiev og Odessa.
Han handlet som et menneske. Så enkelt er det.
Gud finnes i Tsjaikovskis tonespill,
i redningsmannskap, helikopterbåret
i doktor Gale, som - født i Hiroshimaåret,
kom ufortrødent og som menneske hertil.