ET TREKK ved verden etter 2. verdenskrig er at demokratier er etablert som politisk norm overalt. Før 1945 var selv de fremste land stadig plaget av politiske krefter som åpent opponerte mot demokrati. Allmenn stemmerett, som er en elementær og uunnværlig betingelse for demokrati, ble gjennomført i disse landene først etter folkelig engasjemang i mer enn ett hundre år. Overalt var motstanden mot demokratisering åpen og vedvarende.
Men takket være folkenes kamp har det tjuende hundreåret siden vært vitne til fremkomsten av masse-oppslutning om demokrati.
I VESTENS utviklede land opp-nådde demokratiet å få folkemassene som basis. Men som følge av krisen i 20- og 30-åra med samtidig sosialt og moralsk forfall i de kapitalistiske landene, ble samfunnsutviklingen i Tyskland, Italia og Japan vendt til det motsatte av demokrati.
Nazismen, fascismen og militarismen fremmet åpent anti-demokratiske verdier og strukturer i samfunnet. Disse systemer, som hadde sitt grunnlag i avvisning av prinsippet om likhet mellom mennesker, tok likevel i bruk total mobilisering av massene eller fikk frem et skinn av massedeltakelse. Hovedhensikten, å aktivere massene, krevde en motideologi som åpent gikk imot demokrati. Denne ideologiske konflikten vek i 1945 plassen for en ny ideologisk øst-vest-konfrontasjon. Mens vesten understreket frihet, og øst likhet, hevdet begge parter samtidig det demokratiske prinsipp. I øst ble påstanden om demokrati be-handlet som kilde til politisk legitimitet, illustrert ved bruken av nøkkelsymboler som "folkedemokrati" og "demokratisk sentralisme". Realiteten i de sosialistiske statene var naturligvis langt fra demokrati. Sosialismen tok i bruk liknende total massemobilisering som nazismen, men sosialismen var grunnlagt i offentlig anerkjennelse av prinsippet om menneskenes likhet.
DE DRAMATISKE endringene i øst fra 1989 for å fremme demokrati var ikke bare en følge av vestens press mot statssosialismen, men også en følge av oppløsningen innenfra, en oppsmuldring på grunn av motsigelsen mellom det erklærte prinsipp og realitetene som preget livet i sosialist-statene.
Det politiske system som sterkest avviste demokrati etter 2. verdenskrig var apartheidsystemet i Sør-Afrika. Selv alminnelig stemmerett var nektet de svarte i denne staten. Selv under den heteste delen av den kalde krigen tok øst og vest det samme standpunkt mot aparheid. Det er ingen tilfeldighet at apartheid tok til å bryte sammen idet fullverdig demokratisering var underveis i øst.
I PRAKTISK talt alle utviklingsland har demokrati og menneskerettigheter blitt tilsidesatt av militære og autoritære regimer. Den tredje verden er langtfra demokratisk. Likevel verken kan eller vil udemokratiske styresett legitimere seg i egen rett. Derfor søker de legitimitet ved å fremstille regimene som midler for å oppnå utvikling. Utvikling er betraktet som middel til modernisering, og modernisering er midlet for å etablere demokrati. Ofte vil et udemokratisk styre innrømme at det bare kan nå egen rettferdig-gjørelse eller legitimitet i den grad det er tjenlig som overgangsordning på vei mot demokrati.
Land i den tredje verden har i dag to sterke grunner til å påstå at debeveger seg fremover mot demokrati. Først er retorikken vendt mot vestens utviklede land fordi vestens økonomiske og militære hjelp så ofte er uunnværlig for at de udemokratiske regimene skal overleve. Dernest er det nødvendig å
hevde demokratiske målsetninger for å forsvare regimene overfor ideologiske utfordringer som kommer fra indre krefter i opposisjon. Regimene bruker ofte argumentet: "Demokrati som i vesten passer ikke til våre lokale forhold". Men i motsetning til trettiåra kan dette argumentet ikke fremsettes i dagens verden som total nektelse av demokrati. Tvertimot betyr det av "vi søker vår egen demokratimodell på vår måte".
UTDYPING AV 4 DEMOKRATI-DIMENSJONER
I så godt som alle samfunn i dagens verden tar kampen for demokrati og demokratiprosessen to ulike former. Én er "demokratisering ovenfra", der initiativene tas av eliten, i alle fall innledningsvis. I betraktning av den store virkning perestroikaen hadde i Sovjetunionen må vi erkjenne betydningen av demokratisk lederskap. Den andre er "demokratisering nedenfra", med opprinnelse i folkekrav om folkestyre. Hvor viktig demokratisk lederskap enn er, så er det først når "demokratisering nedenfra" har vunnet feste at dynamikken settes i bevegelse. En bør merke seg perestroikaens dilemma. Det er mot denne bakgrunn av vi kan vise til en utdypning og styrking av demokrati ved folket.
Utdyping av demokrati har fire dimensjoner.
Først gjelder det utviklingen fra formelle politiske institusjoner til et nivå med demokratisk oppbygging og fremgangsmåte. Eksempelvis endringer fra militært til sivilt styre, innføring av flerpartisystem, avholdelse av valg - dette er nødvendige, men klart utilstrekkelige betingelser for demokrati, om ikke oppbygging og fremgangs-måte i velgermasse og samfunn også omformes.
DERETTER ER det utdyping fra de øvre lag av samfunnet til nivået der vi finner de undertrykte og utgrupper, på bunnen i samfunnet. Det gjelder en utdyping ikke bare m.h.t. inntektsfordeling, mens også når det dreier seg om effektiv utøvelse av like rettigheter for etniske, religiøse eller ideologiske minoriteter: kvinner, de eldre, handikappede, barn osv. En forbedring i denne betydning kan være en ut-dyping innen et politisk system. Men det kan også være å skape et atskilt system, illustrert ved avkolonisering og selvbestemmelse for de som har vært underlegne i et imperium. Den verdensomfattendeanerkjennelse av prinsippet om nasjonal selvbestem-melse, som er en prosess med internasjonal forbedring av demokrati, er et historisk trekk ved det tjuende århundre.
DEN TREDJE synsvinkel dreier seg om utdypning fra styrings- og politikknivå til arbeidsplass, skole, sykehus, familie og andre former for tilsynelatende ikke-politisk hverdagsliv. Det er en demokratisering som ikke lengre er begrenset til forholdet mellom stat og sivilt samfunn. Det er en utdypning til selve det sivile samfunn. Det går på, ikke bare utvidelse av demokrati, men til en ny dimensjon av det som oppfattes som politisk.
Å beskrive demokrati som en måte å styre og bedrive politikk forutsetter nødvendigvis politisk makt. Demokrati i hverdagsliv i sivilt samfunn medfører en stadig spørsmålsstilling ved politiske - og stadig motstand mot - politiske konstellasjoner. I dette ligger den betydningsfulle rolle som utøves av den sosiale dynamikk blant borgerne. Den er drivkraften som demokratiserer ikke bare stat og sivilt samfunn, gjensidig. Det er også drivkraften som demokratiserer sambandet mellom de to, med demokratisering av staten fremdrevet av det sivile samfunn og vice versa.
Folkets utdypning av demokrati på disse tre måtene går ikke nødvendigvis i noen slags serie. Tvertom, disse dimensjonene er gjensidig avhengige og utfolder seg parallelt eller ved synergisk (gjensidig befruktende) påvirkning og samhandling. Og især med tanke på de lite utviklede land: Utdyping av demokrati har lite å gjøre med tanken om "utviklingstrinn". DET FJERDE punkt er at demokratiet må utdypes fra et nivå som er ens eget land eller samfunn og til det globale samfunn, verdenssamfunnet. Det har lenge (o.a.: for lenge!) blitt tatt for gitt at demokrati er en sak for nasjonen og at den primære ramme for folkestyre er nasjonalstaten.
Dette poeng er særlig viktig m.h.t. demokratiene i Nord. At demokratisystemet er beslaglagt av staten er ikke mindre iøynefallende i Nord enn i Sør. Det er imidlertid slik at problemer av så grunnleggende betydning som fred, utvikling, livsmiljøet, menneskerettighetene, får stadig mer global karakter. Da kan ikke demokratiet virke som et politisk instrument hvor folkene faktisk deltar i løsningen av disse problemene. Det kan demokratiet bare om det blir verdensomfattende. Det er helt klart at så lenge som nasjonalstaten oppfattes som det ene grunnleggende rammeverk for politisk beslutningstaking, så vil disse proble-mene av global karakter forbli uløste. Vi får ustabil fred, skjev utvikling, og manglende koordinering av tiltak mot miljøkriser, og vil ikke oppnå å få gjennomført universelle standarder for menneskerettigheter. Fremveksten av den globale problematikk krever globalisering av demokratiet.
Det dreier seg ikke her om å gjøre universell USAs eller Vestens demo-kratimodell. Det dreier seg heller om oppkomsten eller skapelsen av globalt overblikk og globale verdier i dypet av folkenes hjerter og sinn, dannelsen av idéen om et globalt sivilt samfunn. Som sagt ovenfor: den globale dimensjon av utdypningen av demokrati til sivilt samfunn, det som er grunnlaget for staten, enhver statsdannelse. Det er bare ved utdypning av demokratiet og skapelse av et selvstyrt sivilt samfunn i hver stat at den trans-internasjonale solidaritet som vi kjenner fra sivile samfunn kan etableres og senere styrkes. Som slagord kan vi si at demokrati kan bli utdypet bare om det blir verdensomfattende og det kan bare globaliseres om det blir utdypet.
DEMOKRATIETS UJEVNE UTVIKLING
Som følge av Gulfkrigen har en to-polet kaldkrigsstruktur blitt erstattet av en en-polet militær verdensorden. I denne sammenheng har De forente staters fulle bruk av De forente nasjoner som et symbol to ting til følge.
På den ene siden antyder det at å søke legitimitet ved å bruke vestens propagandistiske symbolikk, som t.eks. "den frie verden", ikke lengre gir dekning. USA behøver et symbol som står for verden som helhet. På den andre siden viser det at USA kan befeste sitt militære hegemoni over hele verden. Men verken kapringen av en global institusjon eller oppbyggingen av globalt militært hegemoni, eller det økonomiske hegemoni til den transnasjonale kapitalen, er dekkende for det som menes her med "globalisering". Globalisering av demokrati må være en prosess nedenfra, og nettopp av denne grunn må globaliseringen også være en utdypning.
I DAG ER bildet av "det globale sivile samfunn" ikke lengre noe abstrakt. Det er innsluttet i virkeligheten i en problematikk som antar global karakter. I kaldkrigs-perioden bevirket t.eksempel faren for kjernefysisk katastrofe til en fostring i folks sinn av en følelse av felles skjebne for menneskeheten i lys av den ekstraordinære felles fare. Etter denne perioden er faren for økologisk katastrofe i ferd med å øke følelsen i menneskeheten av felles skjebne, men denne gang på dagliglivets nivå.
En følelse av globalt fellesskap bryter frem. Men likevel følger ikke utdypnings- og globaliseringsprosessen noen rett linje. Prosessen følger en kompleks og buktet sti, vesentlig fordi fremveksten av demokrati er forhåndsdømt til å være ujevn, i overensstemmelse med forholdene og hindringene i hvert samfunn sett i den internasjonale sammenheng.
Denne ujevnhet har ført til sammenkopling av demokrati med nasjonalstaten på to måter:
VIRKNINGEN PÅ DEMOKRATI
Den første dreier seg om den internasjonale virkning på demokratiseringen. Det går på en situasjon der sosial endring eller en bevegelse for demokratisering identifiserer seg med staten ansikt til ansikt med obstruksjon og intervensjon fra andre stater. Det klassiske eksempel er den franske revolusjon.
Ifølge Georg Jellinek var revolusjonens opprinnelige ideologi slik den er beskrevet i Deklarasjonen om Rettighetene til mennesker og Borgere, ikke bevisst knyttet sammen med fransk nasjonalitet. Som følge av kontrarevolusjonær intervensjon fra statene i Det gamle regime (l´ancient regime) begynte en identifisering av den demokratiske revolusjon med forsvaret av den franske nasjonalstaten.
Mens den franske revolusjon ble møtt av påvirkning fra politisk mindre utviklede stater ble en revolusjon av sammenliknbar betydning, den russiske revolusjon, stilt overfor påvirkning fra politisk mere utviklede land. Av mange gode grunner er den russiske revolusjon underkastet kritisk omvurdering i dag. Uansett holdbarheten til disse ulike kritiske vurderingene, så kan det ikke nektes at revolusjonen hadde som mål å frigjøre folket fra tsarens undertrykkelse og opprettelse av et mer demokratisk regime i russisk historiesammenheng. Det kan videre ikke nektes at revolusjonen var et indre anliggende, ikke en følge av "eksport" av revolusjon fra et annet sted. Og som i den franske revolusjon var det opprinnelige mål ikke en russisk revolusjon i og for seg. Idéen med "nasjonal selvbestemmelse", som fremsatt av Lenin - slik E.H. Carr understreket i sitt arbeid om den bolsjevikiske revolusjon - hadde til hensikt å få i stand sammenbrudd og omgjøring av det tsaristiske imperium; hensikten var ikke å skape nasjonalstater slik at revolusjonen kunne bli begrenset til hver især. Slik begynte den russiske revolusjon, som den franske, i løpet av en blodig krig mot ytre arméers intervensjon, å identifisere forsvaret av revolusjonen med forsvar av den russiske imperiestaten. Med den kommunistiske revolusjons nederlag i Tyskland ble revolusjonen identifisert med staten, offisielt og utrykkelig bekreftet i vendingen: "Sosialisme i ett land". Som mange historikere har understreket var stalinismen "krigskommunisme", det vil si at den la vekt på faren for konstant militær trussel utenfra.
Men åpenbart er omgjøringen av verdensrevolusjonen til en én stats-sak en svært sammensatt prosess der ytre påvirkning ikke er det ene avgjørende. Like avgjørende er den sentraliseringen av makt som er en del av den sosialistiske revolusjons dynamikk. Her må det tas med hva som var alternativet i sammenheng med den indre og den internasjonale situasjon i tiden: Det tenkbare alternativ til en sosialistisk revolusjon var et militær-regine. Dette trange spillerom likner det dilemma den tredje verdens land kom til å møte. I øst-vest-konflikten fantes det hindre av strukturell art som likner nord-sør-kløften, og dette er resultater av verdens system, de internasjonale rammevilkår.
VIRKNING AV DEMOKRATI
Den andre måten som den ujevne utvikling av demokrati utvikler seg på, dreier seg om virkningen som demokratiseringen har utad. Det har å gjøre med virkningen på mindre utviklede samfunn som forårsakes av demokratiet i de avanserte land.
Selv om vi tolker historien ulikt, er det vel liten uenighet om at ulikheten mellom Nord og Sør ble avgjørende mye større i løpet av det nittende og første delen av tjuende hundreåret. Det er nettopp i denne tidsepoken at demokratibevegelsen og etableringen og utdypningen av demokrati fikk fremgang i vesten, for eksempel i Storbritannia og Frankrike.
Alle disse avanserte landene var i praksis mer enn stater. De var imperier. Det var mulig for dem selvstendig å fremme demokratisering og dermed dempe klassekonflikten og utnytte fordelen ved å ha tilstrekkelig med tid og ressurser. Er det nødvendig å nevne at ressursene var det overskudd de samlet ved imperiesystemet? Men demokratisering i en slik sammenheng var samtidig den prosess ved vilken utdypningen av demokrati ble grundig lagt beslag på av imperiet. "Frihandels-imperium", "det liberale imperium" eller "det sosiale imperium" refererer til demokratisering koplet med oppbygging av et "demokratisk imperium".
Fremdriften av disse demokratiske imperier hadde dyp innvirkning på de periferigjorte koloniene. Det koloniale styre, som regel ledet gjennom tilsatte lokale eliter, avskrekket og hindret innfødt politisk omgjøring til delaktighet og demokrati. Det sto i veien for økonomisk demokratisk utvikling i disse utkantene og medførte revolusjon eller avfødte diktatur i sitt kjølvann.
Det sier seg selv at den koloniale påvirkning også hadde en annen dimensjon, nemlig å fremme - villet eller ubevisst - en sosial endring i periferien som følge av inntrengningen av vestens ideer. Det som imidlertid hendte var at endog inntrengningen av idéen om demokrati som universell idé ledet til fremveksten av nasjonalisme, noe som gav prioritet til nasjonal uavhengighet som en forutsetning for demokratisering, i de periferiserte samfunnene. Dette var dilemmaet: I den utstrekning nasjonalistenes krav om selvstyre er legitimt, så vil demokratiet tendere mot at nasjonalstaten legger beslag på det, det er avkolonialiseringen egen logikk.
DEMOKRATISERING HAR SINE DILEMMAER
For å summere så løp "Virkningen av demokrati" og "Virkningen på demokrati" sammen i statens rammeverk. Dette er delvis en følge av at demokratiet kom etter i tid og overtok den eksisterende stat. Av større betydning er imidlertid den nære forbindelse mellom dannelse av demokrati og dannelse av nasjonalisme (ikke nødvendigvis omvendt). Følgelig har det blitt tatt for gitt at demokrati er "nasjonalt demokrati".
Både virkning av og virkningen på demokratiet hadde innvirkning på demokratiets dannelsesprosess. De skaper begge hindringer for demokratiets fordypning og for dets globalisering - som en refleks av ujevn politisk utvikling er disse, i internasjonale rammevilkår og i verdenssystemet, bremser på utdypningen og globaliseringen av demokratiet. Sant demokrati kan i virkeligheten ikke eksistere i noen annen sammenheng enn den globale - for verden som helhet. Prosessen med utdypning og globalisering av demokrati er ikke lineært, ikke rett frem, fordi selve prosessen gir opphav til motprosesser som hindrer universelt demokrati. Prosessen er dialektisk.
NASJONALISME, som motstår ytre press, kan betraktes som fremhjelp av internasjonalt demokrati så lenge de er orientert mot likhet mellom nasjoner. Om nasjonalismen blir lagt ovenpå, som et lokk over demokratiserings-bevegelsen, vil en dramatisk eksplosjon av folkemakt oppstå nedenfra, slik det ble illustrert ved utviklingen i Øst-Europa i 1989. Det samme gjelder de baltiske republikkene i det som var Sovjetunionen. Kravet om nasjonalt demokrati er legitimt. Destabilisering av den gamle orden er prisen for dette. Spørsmålet som reises er dobbelt:
Først: Kan den nasjonalstaten som blir skapt på denne måten sørge for tilstrekkelig apparat til å ta seg av den globale problematikk?
Dernest: Vil nasjonalstaten kunne garantere internt demokrati og likhet for minoriteter og til de ugunstig stilte?
Dette er spørsmål vi må stille til alle nasjoner i dagens verden. Ikke før og hvis ikke nasjonalstat-systemet tjener som en fullverdig ramme for å få løst fundamentale problemer av globalt karakter, så kan det ikke være et sant demokratisk system, fordi det svikter når det gjelder folkets behov og forventninger.
Videre: Ikke før og hvis ikke folkene kan delta i prosessen med å takle disse problemene, kan nasjonalstaten ikke betraktes som demokratisk. Uheldigvis tenderer nasjonalismen i dag mot ikke å kunne fylle disse kravene, og samler på den måten opp konflikter og splittelse i ulike deler av verden.
ETTER NASJONALDEMOKRATIET
Det er i våre dager en inngrodd oppfatning at demokratisering må gjennom et stadium av nasjonalisme. Nasjonalismen har sitt utspring i ujevn utvikling og ulikhet. Dette gjelder især i de lite utviklede land. Det er nettopp for å komme over denne ulikhet og å globalisere demokrati at utviklede samfunn og uheldig stilte folk tyr til nasjonalisme, hvorved de står i veien for en rettlinjet globalisering av demokratiet. Likevel kan det riktige i dette valget neppe tilbakevises.
Samtidig må vi erkjenne at i en tid med presserende globale problemer, kan menneskeheten ikke koste på seg den luksus å følge i vestens fotspor - vesten som sløste og fortsetter å sløse bort enorme beløp i tid og ressurser på rustningskappløp og krigføring mellom nasjonalstater. Det er av denne grunn påkrevet med utdyping og globalisering av demokratiet og legge splittelsen bak oss.
Verdens organisering må omgjøres ved global demokratisering nedenfra. Dette betyr ikke at nasjonalstaten skal avskaffes. Tvertimot må vi heller gjøre den delaktig i den fremkommende nye ramme for det globale sivile samfunn. Når det kommer til stykket kan omgjøringen ikke drives med tilstrekkelig energi om ikke våre perspektiver og verdier uttrykkes på nytt: Vi må uttrykke vår menneskelighet ved å tilkjennegi at vi er verdensborgere. |