Det internasjonale samfunn, inklusive de arabiske lederne, er enige om at palestinerne bør få sin egen stat ved siden av Israel. Selv enkelte israelske ledere godtar dette.
Men vi må ikke la oss bedra oss. Det beste man kan oppnå er en stat som vil bestå av Vestbanken og Gaza, med Øst-Jerusalem som hovedstat og en korridor som forbinder de to regionene.
Israel kommer neppe til å godkjenne en palestinsk stat med et eget forsvar. Man må forvente at de vil kreve kontroll over Palestinas internasjonale grenser og underjordiske vannreservoirer, samt nekte repatriering av palestinske flyktninger. Selv om en slik palestinsk stat vil tilfredsstille noen palestinere, vil den skape dyp frustrasjon blant palestinske flyktninger.
Ingen vil være i stand til å hindre flyktninger, hvis fundamentale rettigheter blir nektet dem, å engasjere seg i selvmordsaksjoner.
En palestinske regjering vil derfor bli avkrevd å fungere som politi mot sitt eget folk for å tilfredsstille Israel. Og ettersom den aldri helt ut kan garantere Israels sikkerhet, vil Israel med jevne mellomrom føle seg legitimert til å invadere de palestinske territorier for å kvele opprør og ødelegge palestinsk infrastruktur mens det internasjonale samfunn blir stående som hjelpeløsetilskuere til palestinernes lidelser, på samme måte som de gjør det i dag.
Hvis disse antakelser er riktige, kommer palestinerne ikke til å ha noen selvstendig stat, men en marionett-stat som tjener Israels interesser, nedsunket i gjeld, naget av korrupsjon, ute av stand til å forsvare sin befolkning, en stat på Israels og kreditorenes nåde uten levedyktig økonomi.
Intellektuelle palestinere vil emigrere, og fattigdommen vil, særlig i flyktningeleirene, presses mot ekstremisme og religiøs fanatisme. Som motreaksjon vil fanatismen uvegerlig vokse også på jødisk side. Freden i hele regionen blir en illusjon.
Istedenfor å kreve en palestinsk marionettstat, bør det internasjonale samfunn og palestinerne kreve at Israel annekterer Vestbanken og Gaza-stripen (slik de allerede har gjort det med Øst-Jerusalem), nedbygger flyktningeleirene og integrerer flyktningene så langt det er mulig, likestiller jøder og ikke-jøder på alle nivåer (i regjering, parlament, forsvar, politi og det økonomiske liv), samt oppretter blandete skoler der jøder og ikke-jøder sammen kan lære hebraisk og arabisk og gjensidig respekt.
En slik løsning vil tjene alle innbyggerne i Israel/Palestina, samme hvilken religion de bekjenner seg til og hindre unødige lidelser forårsaket av urettferdighet og frustrasjon. På denne måten vil både jøder og palestinere unngå å føle at de fratas deler av det landet de er knyttet til gjennom religion og historie.
Begge vil ha Jerusalem som sin hovedstad og bidra til den økonomiske og teknologiske utvikling i Midt-Østen, istedenfor å engasjere seg i gjensidig ødeleggelse. Sammen vil de danne et lysende eksempel på demokrati for alle arabiske og muslimske land.
Samhold gir styrke, deling skaper trøstesløshet.
Det er bare gjennom å bli et rettferdig og fredelig land for alle sine innbyggere, uansett religion, at Jerusalem kan hevde sin tittel som Hellig By.
http://www.lpj.org/Nonviolence/Sami/articles/eng-articles/Puppet.htm
Oversatt fra engelsk av Tulle Elster (red.)