En drøm:
Mennesker er på vei gjennom et brunt halvmørke med drivende tåkeskyer. De går over en ørkenaktig slette fram mot en slags lysning. Der står en tom, gammel eplekasse. Den tjener som bord for noen små, doble "smørbrød" - mørke og uanselige. To og to, i god orden, uten hastverk, fullstendig rolige går de framover. Nå blir de to fremste tydelige. De går rolig fram mot bordet og tar hver sin pakke. Like rolig går de videre og forsvinner i halvmørket. To andre blir tydelige og kommer fram. Stadig kommer to nye pakker på bordet, og to nye mennesker kommer fram. Hver av dem omhyllet av et svart klede. Ro og verdighet hersker.
RETTFERDIGHETENS MARKED
Jeg kommer til å tenke på israelere og palestinere. Ser ansiktet til Kofi Annan, slik det kom fram på TV (19.04.02). Med et inntrengende og smertelig uttrykk i ansiktet sa han noe sånt som: "De to partene, Israel og Palestina, kan ikke klare opp i dette selv. Volden går bare videre. Derfor må vi i verdenssamfunnet komme dem til hjelp."
Så enkelt kan det sies. Og drømmen sier det enkelt.
Opprett et sted der mennesker fra de to fiendeleirer kommer fram og får det de trenger: Rettferdighetens brød, omtanke, noen som ser og forstår deres nød, hvordan de kan hjelpes til et leveverdig liv!
La oss tenke på en om gangen. Hva er en palestiners nød? Femti år i flyktingleir. Han står der i sine filler, uten mat og uten vann og uten lys i mørket. Han ser krigsflyene, soldatene som fra sine beskyttede krigsvogner øser død og fordervelse over ham og hans nærmeste. Han har ingen moderne våpen å svare med. Ingen håp om forandring til det bedre. I sin desperasjon tyr han til selvmordet som også rammer fienden. Han handler ikke klokt, for han vet at i neste omgang kommer gjengjeldelsen.
Hva er en israelers nød? Det er visst vanskeligere å se den. Han står velkledd, omgitt av fruktbare hager, har alt han trenger til livets opphold. Penger og politisk støtte fra verdens mektigste. Men hva ser han? Hva hører han?
Hans hverdag splintres av eksploderende bomber. Han ser menneskerester fly i luften, blodige deler på bakken. Og så står han i det ufattelige. Det er hans eller hans venners kjære mennesker, søstre, brødre, kjærester som er sprengt i biter. Etter sjokket fylles han av blindt raseri. Han må slå tilbake mot disse "monstre" som utfører det avskyelige. De kan ikke kalles mennesker. De må utryddes.
Han setter seg bak maskingeværet. Han handler ikke klokt. Når han skyter, ser han ikke at han produserer nye selvmordsbombere og graver sin egen framtids grav.
Det er så inderlig klart, for oss som står utenfor, at begge parter behøver hjelp.
Hvordan skal vi skape "Rettferdighetens marked"?
Vi har klart å skape "pengekreftenes marked". Det som vi kjenner igjen som "Dansen rundt gullkalven". Det som beherskes av begjær etter rikdom og makt, etter å tjene på andre mennesker. Det som ikke ser kraften i og nødvendigheten av å tjene mennesker – å komme andre mennesker til hjelp når de trenger hjelp.
Er det ikke på tide at vi tar vår fantasi og hverandre til hjelp og går inn for å skape "Rettferdighetens marked"?