Noe må skje på globalt nivå som får menn i allmennhet til å begynne å se på seg selv utenfra. Jeg foreslår en FN-konferanse om mannsrollen og et ti-år eller to om mannssamfunnet. FN har hatt ett kvinnetiår og avholdt tre store konferanser om kvinner.
Allerede på den første, i 1975, slo man fast at de nødvendige forandringene aldri ville kunne gjennomføres uten en forandring av mannens rolle. Har ikke FN nok å gjøre som det er, kan man kanskje spørre. Jo. Men med tanke på hvor langsomt kvernen maler er det på høy tid å påbegynne arbeidet med en global granskning av mannsrollen, før det meste er for sent. Dette særlig fordi praktisk talt alt det FN sliter med har direkte sammenheng med de mannlige normene.
Det gjelder ikke "bare" krig og utslettelsesteknikk. Hverken AlDS-epidemien eller befolkningseksplosjonen kan stanses om ikkekvinnene får råderett over sine egne kropper. Også kretsløpsøkonomien forutsetter i praksis et nytt mannsideal. FNs generalsekretæer underrettet i 1993 Generalforsamlingen om at en bærekraftig utvikling ikke kan oppnås uten en forandring av mannens kjønnsrolle, likesom kvinnens.
Den kanskje verste konsekvensen av mannssamfunnet ligger i mennenes avstand til de mindre barna og dermed i mangelen på empati og menneskekunnskap. Dette er, slik jeg ser det, menneskehetens egentlige skjebne-spørsmal. Psykologisk analfabetisme i en høyteknologisk verden er uakseptabel.
Når jeg her for enkelthets skyld snakker om menn eller mannen, så betyr det ikke alle menn, og heller ikke den biologiske mannen. Det betyr: den gjengse mannsrollen, det herskende mannsidealet, menn som slår vakt om mannssamfunnet.
Jeg hentyder også bare delvis til forholdene i Norden. Her har vi tross alt kommet så uendelig mye lenger akkurat på dette området enn mange andre land. Vårt problem er snarere at vi risikerer å falle tilbake gjennom globaliseringsprosessen.
En de de viktigste hastesaker en mannskonferanse kunne ta fatt på er omskjæringen av kvinner, den mest utbredte tortur i verden (ca. 100 millioner kvinner). Den gjør ikke bare fødselen, men selv samleiet til en skjærsild; den skaper infeksjoner og andre sykdommer som sprer HIV gjennom stadige sårdannelser. Naturligvis påvirkes selv barna av dette.
Til tross for at det som oftest er kvinner som utfører omskjæringen, påligger det mennene å få slutt på denne "kulturelle sedvane". For den ugifte kvinnen er en ikke-person i disse land. Hun står utenfor samfunnsfellesskapet. Mennene må erklære: Vi foretrekker ikke-omskårne kvinner for ekteskap (Noe de selv bare skulle ha fordeler av). Hvorfor vil menn ha omskårne kvinner? Det virkelige motivet må frem i Iyset og granskes foran verdens øyne.
Menn svarer for en overveiende del av all kriminalitet, vold og økonomisk kriminalitet, trafikkforseelser m.m.. Våpen, narkotika og prostitusjon er de tre største sektorene innen verdenshandelen. Gjennom mediavolden, som nå innpodes i barn helt fra to-årsalderen, formidles et bilde av Mannen - et vesen som slår, dreper og mishandler. Prestisjekamper og revirmarkeringer forgifter politikk, kultur, forskning og religion. 0g kjedereaksjonene strekker seg til tredje og fjerde ledd.
Dessverre oppfatter mange, kanskje de fleste menn, dette bare som en sverting av mannen. De blir betydelig mer opprørt over faktiske beskrivelser av menns adferd enn av lidelsene de medfører.
Andre menn sier at kvinnen må overta ansvaret og redde verden. De må gjerne forklare hvordan det skal foregå så lenge mennene ikke forandrer seg. Det er meget vanskelig for kvinner å nå virkelige maktposisjoner uten å tilegne seg mannlige vurderinger, samtidig som de hånes av både kvinner og menn om de klarer nettopp dette.
Å ville avskaffe mannssamfunnet og skape et menneskesamfunn er ikke uttrykk for mannshat. Det er akkurat det motsatte. Det er uttrykk for en overbevisning om at menn i grunnen er bedre enn mannssamfunnet. Jeg nekter å identifisere mandighet med brutalitet, følelses- og hensynsløshet. Det ser jeg som produkter av tidlige skader, sosiale mangler og et forvridd mannsideal. Mandighet er for meg en ren erotisk verdi. Udefinerbar, men yrende av liv, lek, varme og kraft.
"Forsøk aldri å forandre på mannfolk", har mange kvinner i århundreder fått høre, ikke bare av sine mødre, men også av sine menn, som i stedet selv forandret sine hustruer fra unge glade jenter til bitre og ilskne kjerringer.
Klart at menn kan forandres og utvikles! Vi har sett mengder av Iysende eksempler på det de siste årene i Norden. Menn kan meget vel utvikle sine såkalt kvinnelige sider, akkurat som kvinner har kunnet utvikle de såkalt mannlige, hvilke begge naturligvis er menneskelige sider.
Fra en nesten håpløst underlegen stilling har kvinnene nå nådd så langt at de kan kreve en tilsvarende utvikling hos mannen.
De siste hundre årene har ført til en total avkledning av alle de lærde menn - kirkens, statens og vitenskapens som forkynte at kvinnens natur er og forblir å være passiv, ydmyk, Iydig, ulogisk, uvitende og uten evne til nytenking, ja, til det meste, unntatt pleie, omsorg, slit og husarbeid.
Kvinner har trengt inn over alt, har oppvist en enorm initiativrikdom, aktivitet, viljestyrke, intelligens, og evne til organisering og ledelse. De er nå i flertall på en del universiteter, og har bedre karakterer på skolen, til og med i matematikk. De er alpinister, rallykjørere, dypvannsdykkere og polarforskere. Og likevel er de fremdeles kvinner i enhver rimelig betydning.
Hvorfor i allverden skulle ikke mennene kunne gjøre tilsvarende innhugg? Hvorfor skulle de ikke kunne utvikle sin innlevelsesevne, følsomhet, evne til naæhet og omsorg og vrenge av seg sitt panservern?
Naturligvis kan de det. Det er bare motivasjonen som mangler, og i veien for den ligger nok først og fremst redselen for å miste status.
Det svimler når man tenker på alt det verden skulle vinne på et slikt gjennombrudd for mennene. En fremtid uten krig skulle bli mulig. Flere barn skulle få vokse opp helskinnet, fysisk og psykisk. Kvinnene skulle bli friskere og Iykkeligere og mindre redde, og dermed også bli bedre mødre. Menneskeheten skulle helt enkelt oppnå et høyere utviklingstrinn...
En positiv motvisjon er nødvendig for å orke, ellers blir man til slutt en kopi av det man vil forandre. Men motvisjonen avfeies alltid med at den er bygget på følelser, noe som forutsettes være dypt kompromitterende. Den tause overenskomsten er at følelser er kvinnelige; sorg, ømhet, innlevelsesevne, medfølelse, ønsket om å pleie og bevare. Higen etter ære og berømmelse derimot, og forakt, aggressivitet, nysgjerrighet, konkurranseånd, det å være besatt av en oppgave, lojalitet mot firmaet, organisasjonen, gruppen - det ses ikke på som følelser. Det er realiteter. Følelser har dels lav verdi sammenlignet med tanker, dels er de bare av en viss sort, nemlig slike som kan kobles til kvinner.
Trener man seg på å fortrenge de såkalt kvinnelige følelsene, mister man noen av de viktigste redskapene for å orientere seg i livet. Da kan man ikke lenger forstå hva som faktisk foregår. Det er derfor kvinner så ofte snakker for døve ører.
Den pinlig enkle sannhet er følgende: enten må menn, p.g.a. en tvingende naturlov, være betydelig mer krigerske og erobringslystne enn kvinner. I såfall blir det et vilkår for at vi alle skal overleve at kvinner kommer i majoritet i beslutningssammenheng. Og disse sider hos mannen må da avledes for å leves ut adskilt fra kvinner og barn. Eller også er den beinharde mannsrollen hovedsakelig kulturelt betinget. Og da må kvinnene dele makten for at dette skal bli åpenbaret. Både å hevde at mannen er krigersk av natur og har rett til å herske er ikke mulig i den stadig krympende verden av sårbar teknologi og global konkurranse som han stort sett selv har skapt.
Naturligvis innser mange menn dette. Jeg tror faktisk at de fleste innerst inne gjør det i dag. Men de holder det for seg selv, for ikke å virkelatterlige. Eller også er de redde for De Store Gutta, de som på en eller annen måte, gjennom en eller annan kanal, på et eller annet nivå, påvirker deres liv. Det er deres vurderinger, deres anerkjennelse eller ikke-anerkjennelse som om og om igjen føres videre opp gjennom seklene, der revolusjonene ofte bare består i å skifte ut Store Gutter med nye.
Mannsidealet bekrefter hele tiden seg selv. Den ene mannsgruppens aggressivitet motiverer den andres, og vice versa. Simone Weil har skrevet at vår eneste mulighet til å slippe etterfølgere av Hitler i fremtiden er å skape et storhetsbegrep der det ikke finns rom for en Hitler. Bedre kan det ikke sies. Men ingen menn Iyttet, og nå har vi flere Hitlere på lur.
Den menneskelige hannen er temmelig unik i dyreverden når det gjelder å volde skade innen den egne arten mot sine likemenn, sine hunner og sitt avkom. Jeg tror ikke dette er naturlig. Jeg tror tvertimot at mannen, på samme måte som kvinnen, er et dyr i fangenskap. Slike utvikler ofte selvdestruktiv adferd.
Ved hjelp av sin større muskelmasse satte han en gang kvinnen i et bur. Han forsto ikke at han dermed samtidig stengte inn seg selv, eftersom menn og kvinner ikke kan leve uten hverandre. Nå vet han i største alminnelighet ikke engang om at det finnes et bur. Han tror det er naturen. Noen menn tror til og med at friheten for mannen skulle være ytterlig å forsterke buret.
Buret har ikke alltid funnets. Sannsynligvis er det mellom 5-10000 år. Menn og kvinner har hjulpets ad med å flette det av vaner, fordommer, oppdragelse, institusjoner, penger, makfforhold, projeksjoner og myter.
Buret kan forekomme å være vår eneste trygghet. Men det er utenfor vi lærer å kjenne våre virkelige muligheter.
Vi må få mennene ut av buret. Uten dem blir det veldig trist der utenfor. Og livet der inne kommer til å utslettes.
Innlegget, som stod i LINK 1/94 og ble trykket i alle de største nordiske hovedstadsavisene 8. mars 1994, førte til at Sveriges daværende likestillingminister Bengt Westerberg organiserte en stor nordisk konferanse om mannsrollen i 1995.
Fra LINK 3-4/94:
Nordisk Forum i Åbo, Finland 1994:
"FN-konferanse - Mannsrollen i forandring"
Mens Eva Moberg og Berit Ås holdt en flott workshop for ca. 250 personer om prosjektet "FN-konferanse - Mannsrollen i forandring" i Åbo, besluttet Nordisk Ministerråd at ett av de to satsningsområdene i 1995 skal være "Mannsrollen". På begynnelsen av året skal det bl.a. holdes en Nordisk konferanse om mannsrollen...
På pressekonferansen samme dag, presiserte Bengt Westerberg at konferansen er et steg innen satsningsområdet, og han nevnte to ganger Eva Mobergs navn som den inspirasjonskilde hennes materiale hadde vært for beslutningen. Han har bl.a. sendt hennes artikler og kommentarer til alle de nordiske likestillingsministrene før avgjørelsen ble tatt.
Med bakgrunn i disse fakta, sender hvert land sitt brev til respektive likestillingsministre med krav om å få være med i planleggingsarbeidet.
Invitert til Wien i oktober
I Åbo ble det opprettet en prosjektgruppe for Danmark, og interessen for prosjektet var stor fra alle de tre skandinaviske land. Vi har også fått bekreftende brev fra Wien om at vi er hjertlig velkomne til å holde workshop der i oktober på det store regionale formøtet til Pekingskonferansen.
I Åbo opplevet vi dessuten hvordan mange unge menn er opptatt av manns- og kjønnsrollene.
Knut Oftung var mye i ilden på vegne av Likestillingsrådet og for "Nettverk for forskning om menn". Farsrollen er opplagt blitt et offentlig debattemne, og Ministerrådets andre satsningsområde er ifølge Bengt Westerberg "en institutsjon for kjønnsrelatert forskning".
I og med denne anerkjennelsen, går prosjektet inn i en ny fase, og vi i initiativgruppen vil fortsette å arbeide for "Mannsrollen i forandring" innenfor de miljøer og kontakter vi har gjennom det offentlige og internasjonale miljøet. Vi vil også holde nær kontakt med de som ønsker samarbeid på et faglig plan.
Trine Eklund
Forslag fra deltagerne på Mannsrolle-workshop´en:
1. Hold fast ved prosjektets gode idéer og gå videre med dette uten å la andre overta, bestemme eller tolke. Hold fast ved prosjektets intensjoner!
2. Øyvind Aas, sekretær i Likestillingsrådet i Stavanger:
- Oppfordre til at Mannsroller/Mannssamfunn blir hovedtema ved neste Forum.
- Dokumentere denne workshop´en. Presentere det i Peking.
- Oppfordre til at neste FN-konferanse skal ha mannsrollen som hovedtema.
- Etablere en arbeidsgruppe som arbeider videre etter Nordisk Forum.
- Oppfordre seminardeltagerne til å bringe idéen ut.
- Få sendt ut materialet til alle Forumsdeltagerne.
- Workshop´en burde vært annonsert spesielt for menn.
3. Lage et tegn som man kan bære på seg for å bli gjenkjent som likesinnede.
4. Synliggjøre religionens rolle i opprettholdelsen av kjønnsforskjeller, mannsrolle og makt. Synliggjøre Vatikanstaten som eneste stat med bare menn - og dens makt over kvinner. Ideologisk vold; Synliggjøre Fundamentalisme og kjønn og Spiritualisme og kjønn (Dansk ung kvinne).
5. UNESCO Norge inviterer til deltagelse om en konferanse neste vår med tema "Women and the Culture of peace" som én av UNESCO´s for-konferanser til Peking (Kanskje konferansen kan legges til Norge? Hvorfor "Women and" - hvorfor ikke "Gender and"?) Endring av mannsrollen er helt essentielt! (Ingebjørg Breines, Paris).
6. Gjøre en brainstorming om dette emnet på TV (Dansk mediamann).
7. Arbeide for å få en internasjonal kvinnekanal på TV (flere).
8. Anlegge en kunnskapsbank for viten omkring relasjoner mellom menn og deres sønner og døtre - for å møte mennenes kunnskapsbehov (-defisit).
9. Kvinnene må ut av offerrollen! Menn må etablere nettverk og bruke hverandre - holde opp med å bruke kvinnene som trøst og klagemur.
10. Menns makt er ofte en kunstig form for makt. Nødvendig å forandre menns makt.
11. "Mann" er ikke en massebetegnelse, men en kjønnsbetegnelse.
12. Ta utgangspunkt i barna. Menns vurdering av barn - Kvinnene må gi mannen mulighet for barneomsorgsarbeid. Fortsette det politiske arbeidet for menns permisjon i forbindelse med fødsler.
13. Arbeide for å få ettergitt Ulandsgjelden. Rentekrigen = 3. verdenskrig.
Arbeidet for en FN-konferanse om mannsrollen fortsetter:
"UN-Conference on the Roles of Men and Male Values"
a letter to the Nordic ministers of Gender Equality