Tadeusz Mazowiecki, FNs Menneskerettighetskommisjons spesialutnevnte rapportør til det tidl. Jugoslavia, hadde fra første dag i sin stilling store vanskeligheter med å bli hørt i vest. 27. juli 1995 trakk han seg fra sin stilling i protest mot at London-konferansen om Bosnia stilltiende aksepterte serbernes overtagelse av FNs såkalte "sikre soner", blant dem Srebrenica og Zepa. Han hadde da avlevert 18 rapporter om Europas mest alvorlige krigsforbrytelser siden den 2. verdenskrig.
Som tenåring i det nazi-okkuperte Polen hadde Mazowiecki vært vitne til massemord før, og som voksen under et kommunistisk regime hadde han opplevet mange mer eller mindre fordekte manifestasjoner av offentlig vold.
Som ledende rådgiver for Solidaritet ble han fengslet under unntakslovene, men dukket opp igjen i 1989 som landets første ikke-kommunistiske statsminister.
Han stilte, men tapte mot Lech Walesa i landets første presidentvalg. 14. august 1992 ble han utnevnt av FN til jobben i Jugoslavia.
21. august 1992 la han og hans stab ut på sin første reise til det tidl. Jugoslavia.
Menneskerettskommisjonen hadde gitt ham en uke på seg til å innlevere sin første rapport, og han og hans medarbeidere jobbet dag og natt for å få den ferdig.
Han hadde ventet å bli invitert til å snakke på London-konferansen om det tidl. Jugoslavia. Men det kom aldri noen invitasjon.
"Jeg måtte også venne meg til at FNs ulike organer, særlig enkelte sivile UNPROFOR-kontorer, ikke var forpliktet til å gi oss innsyn i dokumentasjon om brudd på menneskerettighetene. Dette gjaldt til og med tilfellet med massegravene i Ovcara ved Vukovar som var en grov krigsforbrytelse som skulle ha vært oversendt meg øyeblikkelig."
Etter hvert gikk det opp for Mazowiecki at de eneste som hadde mandat til å reagere på hans rapporter var FNs Menneskerettighets-kommisjon. Men denne møtes bare en gang i året og da bare for å diskutere menneskerettssituasjonen globalt på generell basis.
Kommisjonen kan kalles inn til spesialsesjoner dersom flertallet av medlemmene ønsker det, og det ble faktisk to ganger i forbindelse med krisen i det tidl. Jugoslavia.
At Mazowiecki dertil ble invitert for å presentere sine funn til Sikkerhetsrådet ble sett på som en diplomatisk sensasjon innen FN, men to av Sikkerhetsrådet medlemmer, Kina og Zimbabwe erklærte at dette var unntak som ikke ville danne presedens for fremtidige rapportører.
Sikkerhetsrådet forpliktet seg imidlertid ikke til å foreta seg noe i forhold til Mazokieckis rekommendasjoner.
"FNs spesialutsending har dermed ingen effektiv innflytelse på avgjørelser eller tiltak som kan hindre brudd på menneskerettighetene," skrev Mazowiecki i sin siste rapport. "Dette problemet er nært knyttet til FNs Menneskerettighetskommisjon og reflekterer den rolle menneskerettighetene spiller innen FN-systemet".
En viss innflytelse må hans rapportering likevel ha hatt, for 23. februar 1993 besluttet Sikkerhetsrådet å opprette den nå så kjente krigforbryterdomstolen i Haag.
Men det tok lang tid før den kom i orden. Først i juli 1994 klarte man f.eks. å bli enige om valg av sjefsanklager, den høyst anerkjente sør-afrikanske høyesterettsdommeren Richard Goldstone, alt mens man diskuterte vidt og bredt hvordan domstolen skulle finansieres - og av hvem.
Høsten 1995 startet den første rettssaken.
Stoltenberg: Vi vet best...!
Mazowieckis forhold til Londonkonferansens ordstyrere, Lord Owen og Thorvald Stoltenberg var ujevn.
"Til tross for løfter, var konferansens ledere meget uvillige til å engasjere seg i nærmere samarbeid med rapportøren. Det faktum at han ikke engang ble informert om deres planer for menneskerettighets-overvåking er helt karakteristisk", skrev Mazowieckis nærmeste medarbeider, professor Roman Wieruszewski i forordet til den polske utgaven av Mazowieckis første rapport.
Når de møttes, kunne samtalene utvikle seg heftig. Lord Owen ville ustanselig be Mazowiecki om å "være mindre følelsesladet", og ved en anledning ropte Stoltenberg:
"Vi har ikke bruk for din moralisering. Vi vet best hvordan man skal beskytte menneske-rettighetene!"
Men hvorfor "moraliserte" Mazowiecki?
"Det handler først og fremst om grunnleggende solidaritet", svarer han. "Det er simpelthen uakseptabelt å si at ´disse Balkanstammene liker å drepe hverandre, så la dem få gjøre det i fred for oss´. Jeg tror ikke folk flest forstår rekkevidden av denne konflikten og hva den innebærer for hele Europa, ja, for hele vår sivilisasjon.
Srebrenica ble dråpen
Mazowieckis 18 rapporter, skrevet over en periode på tre år, dekker mange sider ved konflikten; fra etnisk rensing til massevoldtekter og medias rolle og er kanskje den mest omfattende dokumentasjon som finnes over krigens konsekvenser.
Srebrenica ble bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Han orket ikke lenger å være en "massakrenes kronikør", som han uttrykte det på pressekonferansen ved sin avgang.
I sin siste rapport gikk han til og med så langt som å foreslå at det ble satt opp en undersøkelses-kommisjon som, under internasjonal overvåking, skulle granske de vidspredte anklagene mot UNPROFOR, og særlig ´Dutchbat´s (den nederlandske FN-bataljonens) rolle i Srebrenica.
Det er første gang en tidligere FN-ansatt ber det internasjonale samfunn om å granske FN fra utsiden.
Mazowiecki ser på sine tre år som en fiasko:
"Hva skal man med rapporter om fortiden når de ikke har noen innflytelse på nåtiden?" spør han lakonisk.
Skuffet forlot han politikken og kom til Helsinki Citizens´ Assemblys 4. Generalforsamling i Tuzla i oktober 1995, der han bidro med sine kunnskaper såvel i plenum som på workshop´en om krigsforbrytelser i det tidl. Jugoslavia.
"Jeg vil ikke gi slipp på mitt engasjement i det tidl. Jugoslavia", sier denne stille, beskjedne mannen som i hjemlandet bærer tilnavnet "Skilpadden".
Det må ha vært sterke saker som fikk ham til å opptre følelsesladet!