For mange, mange år siden la jeg ut på en lang fotvandring der Alpene tar en avstikker ned i Provence, et bergsområde som dengang var helt ukjente for turister. Regionen var mer eller mindre avfolket; et liv- og fargeløst land, der ingenting vokste utenom vill lavendel.
Jeg vandret gjennom det bredeste området, og etter tre dager befant jeg meg i total ensomhet. Jeg slo leir i nærheten av restene etter en forlatt landsby. Dagen før hadde jeg sluppet opp for vann, og denne klyngen av forfalne hus tydet på at det i alle fall en gang i tiden matte ha vært en kilde eller en brønn i nærheten. Tilslutt fant jeg virkelig en kilde, men den var forlengst uttørket.
Det var en strålende junidag, men over dette øde, ubeskyttede landskapet, brølte en hard, tørr vind som pisket mot ansiktet og raspet opp nervene. Jeg besluttet derfor å ga videre i håp om å finne et bedre leirsted. Men fem timers vandring brakte meg ikke nærmere til å slukke tørsten. Overalt fant jeg bare det samme tørre landskapet, det samme stive gresset, den samme tørre vinden.
I det fjerne syntes jeg å skimte en liten svart siluett i det fjerne. Jeg tenkte det var stammen til et enslig tre. I alle fall la jeg på vei mot det. Da jeg kom nærmere så jeg at det var en gjeter. Tredve sauer lå rundt ham på den hete bakken. Han ga meg vann fra en skinnsekk, og litt senere tok han meg med til et hus som lå i nede i en dalsenkning. Der trakk han herlig friskt vann opp fra en dyp naturlig brønn med en primitiv vinsj.
Mannen sa lite. Slik er det med folk som lever alene, men jeg følte meg likevel trygg i hans selskap. Det lille steinhuset var velskjøtt. Etter å ha vandret gjennom den ene forfalne landsbyen etter den andre, var jeg imponert over hvor fint taksteinene lå på taket, og hvor velstelt tunet utenfor var.
Også inne var alt i sin skjønneste orden. Tallerknene var vasket, gulvet feiet, riflen oljet, og suppen putret over ilden. Jeg la merke til at han var barbert, at alle knappene hans var godt sydd i, og klærne hans var så fint lappet at stingene var nesten usynlige.
Han delte sin suppe med meg, og etterpå, da han bød meg en klype tobakk, fortalte han meg at han selv ikke røkte. Hunden hans, like taus som han selv, var vennlig uten a være servil. Jeg forsto fra første øyeblikk at jeg skulle komme til åovernatte her.
Jeg var godt kjent i området, og visste at den nærmeste av de fire, fem landsbyene lå over en og en halv dags vandring borte. De var stort sett befolket av lutfattige trekullbrennere som bare såvidt overlevet i det harde klimaet, med iskalde vintre og tørre, hete somre. Den uovervinnelige fattigdommen ledet til uendelig familiekonflikter, med irrasjonelle drømmer om flukt til et bedre liv. Mennene trakk sine vognlaster med trekull til byen pa de smale grusveiene, og dro så tilbake etter endeløse krangler om trekullprisen. Selvmordsepidemier, drap og sinnsykdom herjet.
Etter maten tok gjeteren fram en liten sekk og helte en haug med ekenøtter ut over bordet, og i dyp konsentrasjon skilte han de gode fra de dårlige. Jeg spurte om jeg kunne hjelpe ham, men han sa at det var jobben hans. Og da jeg så hvilken omsorg han la i sitt arbeid, insisterte jeg ikke der jeg satt og røkte på min pipe.
Det var atter taust i rommet. Da han hadde lagt til side en stor nok haug med gode ekenøtter, tellet han dem opp ti og ti, idet han la til side de minste eller de som var lettere skadet, for nå eksaminerte han dem nøyere. Da han slik hadde valgt ut ett hundre perfekte ekenøtter stanset han og gikk og la seg.
Det var fred å være med denne mannen, så neste morgen spurte jeg om jeg kunne bli en dag til. Det var ikke absolutt nødvendig for meg, men jeg var blitt interessert og ønsket å vite mer om ham. Og vennlig og selvfølgelig svarte han ja.
Han åpnet sauehegnet, og flokken fulgte ham. Jeg la merke til at stokken han brukte var en én og en halv meter lang jernstang så tykk som en tommelfinger da jeg fulgte etter ham på en sti som gikk parallellt med hans utstakete kurs.
Beiteplassen lå i en dal. Der overlot han den lille saueflokken til hunden og klatret mot der jeg sto. Jeg var redd for at jeg kanskje forstyrret ham, men dette var den veien han skulle, og han spurte om jeg ville bli med. Sammen klatret vi opp til toppen av en åskam hundre meter borte. Der begynte han å bore små hull i jorda med jernstaven sin, og med jevne mellomrom la han forsiktig ned en og en eikenøtt før han fylte dem igjen med jord.
Jeg spurte om landet her tilhørte ham. Han svarte benektende. Visste han hvem som eide det? Det gjorde han ikke. Han antok det var kommunens eiendom, eller kanskje det tilhørte folk som ikke brydde seg om det.
Han plantet sine hundre eikenøtter med den største omsorg. Etter middagsmåltidet gjenopptok han sin planting. Jeg må ha vært ganske ivrig med alle mine spørsmål, for han svarte meg. I tre år hadde han plantet trær i dette villnisset. Tilsammen var det blitt ett hundre tusen. Og av de hundretusen, hadde tyvetusen spiret. Av de tyvetusen antok han at omtrent halvparten ville bli ødelagt av gnagere eller av andre utforutsette ting. Tilbake var titusen eiketrær som vokste der ingenting hadde vokst før.
Det var da jeg begynte å undres over hvor gammel denne mannen kunne være. Han var tydelig over femti. Fem og femti, fortalte han. Hans navn var Elzeard Bouffier. En gang hadde han hatt en gård nede i lavlandet. Han hadde mistet sin eneste sønn, Og deretter sin kone. Så hadde han trukket seg tilbake til ensomheten der han levet Iykkelig med sine får og sin hund.
Han mente at dette landet døde på grunn av mangel på trær. Og, la han til, ettersom han ikke hadde noe særlig annet å gjøre, hadde han besluttet seg for a gjøre noe med denne sørgelige tilstanden.
- Om tredve år vil dine titusen eiketrær være et fantastisk syn, sa jeg. Han svarte bare enkelt at hvis Gud lot ham leve, ville han innen trevde år ha plantet så mange trær at disse titusen ville være som en dråpe i havet. Dessuten studerte han nå andre typer trær og hadde allerede et plantefelt med nye tresorter nær huset.
De små plantene, som han hadde skjermet fra sauene med et gjerde, var meget vakre. Noen av de nye plantene viste seg å være bjørketrær som han ville forsøke å plante ut på steder der han visste det var fuktighet noen få meter under jorden.
Neste dag tok vi farvel. Året etter, i 1914, brøt den 1. verdenskrig ut, og jeg ble opptatt de neste fem årene. Som infanterist hadde jeg knapt tid til å tenke på trær. For å si som sant er, hadde opplevelsen ikke gjort noe særlig inntrykk på meg; jeg så på mannens planting som en hobby, på linje med det å samle frimerker, og glemte hele greia.
Da krigen var over, satt jeg igjen med en liten demobiliseringsbonus, samt et sterkt ønske om å komme meg ut og puste frisk luft. Og det var den eneste grunnen til at jeg nok engang dro til det øde fjellområdet i Provence.
Landskapet var det samme. Men - fra den første forlatte landsbyen øynet jeg en slags grå take i det fjerne som dekket fjelltoppene som et teppe. Siden dagen før, hadde jeg igjen begynt å tenke på treplanteren jeg hadde møtt før krigen. Titusen eiketrær, tenkte jeg og stirret opp mot den grå tåken i det fjerne, dekker virkelig litt av et område.
Jeg hadde sett for mange menn dø nå til ikke å forestille meg at Elzeard Bouffier også måtte være død. Som tyveåring anså jeg menn på over femti for så gamle at de vel ikke hadde noe annet å gjøre.
Men han var ikke død. Faktisk var han i veldig fin form. Den eneste forandringen var at han hadde byttet ut sauene med ett hundre bikuber fordi sauene hadde gnaget på de unge trærne.
Krigen hadde gått ham hus forbi. Han hadde fortsatt å plante helt utforstyrret. De første eikene fra 1910 var nå ti år og høyere enn noen av oss. De var et imponerende syn. Jeg var bokstavelig talt målløs og, ettersom han ikke sa noe, tilbrakte vi hele dagen med å vandre i taushet gjennom skogen hans som nå var 11 km lang og 3 km på det bredeste.
Når man tenker på at alt dette hadde sprunget fra hendene og sjelen til denne ene mannen, uten noen tekniske hjelpemidler, forstår man at mennesker kan være like effektive som Gud også på områder som ikke leder til destruksjon. Han hadde fulgt sin plan, og nyplantete trær så høye som skulderen min spredte seg ut så langt øyet kunne nå. Han viste meg en vakker klynge med bjerketrær som han hadde plantet fem år tidligere i 1915 - mens jeg kjempet ved Verdun. Han hadde satt dem ut i alle dalene der han helt riktig hadde gjettet seg til at det var fuktighet like under bakken. De var så smekre og fine som unge piker, og sto godt nedi bakken.
Et skaperverk ser ut til å sette igang en slags kjedereakjon. Selv bemerket han ingen ting, men da vi vendte tilbake mot landsbyen så jeg at det rant vann i bekker som hadde vært tørre så lenge folk kunne huske tilbake. Og etter hvert som vannet var kommet tilbake, kom også busker og blomster. Og vinden spredte frøene videre slik at det nå var blitt hele enger der det før bare hadde vært stivt, tørt gress.
Omformingen av landskapet var kommet så gradvis at den ble en del av mønsteret uten å vekke forbauselse. Jegere på jakt etter hare og villsvin hadde naturligvis lagt merke til denne plutselig oppkomsten av små trær, men hadde tillagt det en slags naturens caprice. Og det var nettopp grunnen til at ingen blandet seg opp i Elzeard Bouffiers arbeid. Hvis han var blitt oppdaget ville han kanskje møtt motstand. Men han var uoppdagelig. Hvem i landsbyene eller i kommune-administrasjonen ville ha drømt om slik generøs og fantastisk uegennyttig utholdenhet?
Og husk at dette unike mennesket arbeidet i total ensomhet; så total at han mot slutten av sitt liv, mistet talens bruk. Eller kanskje han ikke hadde bruk for den?
I 1933 fikk han besøk av en skogvokter som var sendt ut for å varsle den tynt spredte befolkningen om et nytt forbud mot å tenne bål utendørs. Grunnen til forbudet var at man var redd for å skade veksten i den nye skogen. Det var første gang, fortalte mannen ham troskyldig, man noensinne hadde hørt om en skog som hadde vokst opp helt av seg selv.
På den tiden holdt Bouffier på å plante nye trær 12 km fra huset sitt. Og for spare den lange veien frem og tilbake - han var nå blitt 75 år - planla han å bygge en steinhytte ved siden av plantasjen. Og neste år gjorde han det.
I 1935 sendte Regjeringen ut en hel delegasjon for å inspisere den nye <<naturskogen>>. Delegasjonen besto av en høyt oppsatt embedsmann fra Skogdepartementet, et parlamentsmedlem og noen skogteknikere. Og de ble så betatt av det synet som møtte dem at hele området ble satt under Statens beskyttelse. Samtidig ble det fra nå av forbud mot å brenne trekull. En venn av meg var med i denne delegasjonen, og jeg forklarte ham mysteriet. Jeg visste at denne vennen kunne holde tett, og jeg visste at han hadde sansen for verdier.
Uken etter inspeksjonen dro vi så sammen ut for a treffe Elzeard Bouffier. På veien passerte vi skoger med trær på tyve til femogtyve fot, og jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan landskapet hadde sett ut første gang jeg vandret her; en ørken. Vi fant Bouffier ivrig opptatt med å plante nye trær ti kilometer fra det stedet der inspeksjonen hadde funnet sted. Fredfylt jevnt slit, den friske fjelluften, og ikke minst sjelefred hadde skjenket denne gamle mannen en misunnelsesverdig helse. Jeg tenkte nå på ham som en av Guds atleter, og lurte på hvor mange flere mål han kom til å dekke med trær.
Jeg overrakte ham noen egg jeg hadde tatt med som gave. Deretter delte vi var lunsj på tre, og tilbrakte så flere timer i ordløs kontemplasjon på det nye plantefeltet. Før vi dro tilbake nevnte min venn kort noen tresorter han mente jorda her kunne være særlig egnet for. Men han insisterte ikke på at han burde forsøke dem. <<Av den gode grunn, fortalte han meg senere, <<at Bouffier vet mer om dette enn jeg.>>
Etter en times vandring - etter å ha tenkt seg om - la han til: <<Han vet en god del mer enn noen andre. Han har oppdaget en utmerket måte å være Iykkelig på!>>
Jeg traff Elzeard Bouffier siste gang i juni 1945. Han var da 87 år. En ny krig hadde rast over landet, men likevel fant jeg til min store overraskelse en buss fra Durance opp til fjellet. Det at jeg ikke kjente igjen landskapet, tilla jeg denne relativt hurtige transporten. Det var først da jeg leste navneskiltet før en landsby jeg kjente fra tidligere, a tjeg forsto at jeg befant meg i det området der det før bare hadde vært ruiner og falleferdige hus.
Jeg steg av i Vergons. I 1913 hadde denne samlingen på 10-12 hus hatt tre innbyggere; tre lutfattige, primitive mennesker som levet av snarefangst og både fysisk og moralsk minnet mer om prehistoriske mennesker enn noe annet. De hatet hverandre, kranglet og slåss, og de eneste som trivdes i skitten rundt de falleferdige husene var brennesler.
Nå var alt forandret. Folk hadde ryddet opp i ruinene, falleferdige vegger var revet ned og fem hus var fullt restaurert. Landsbyen hadde plutselig 28 innbyggere; fire av dem unge gifte par. De nykalkete husene var omgitt av velstelte hager med grønnsaker og blomster, løk, dragon, selleri og anemoner. Friskt vann sildret ned fra fjellsidene, og til min store forbauselse og glede så jeg at noen hadde bygget et basseng. Og - noe som rørte meg aller mest; noen hadde plantet et lindetre ved siden av det, en lind som må ha vært fire år gammel og som nå sto der i full bladprakt.
Selv vinden var forandret. Istedenfor den harde, tørre vinden som pleide å angripe meg, strøk nå en mild bris ladet med dufter over landskapet. Håpet hadde vendt tilbake til Vergons. Vergons var blitt en landsby der det var godt å leve.
Jeg gikk videre til fots, og på de lavere fjellslutningene så jeg sirlige små akre med rug og hvete, og dypt inne i de smale dalene holdt engene på å bli grønne. Og slik var det hele veien. Folk fra lavlandet, der land er kostbart, hadde slått seg ned her. De hadde brakt hit ungdom, liv og eventyrlyst, sunne og friske menn og kvinner, gutter og jenter som lo og smilte og frydet seg over å dra ut og spise picnic i de mange skogene. Sammen med den opprinnelige befolkningen, som nå når de levet mer komfortable liv var forandret til det ugjenkjennelige, bodde det nå over titusen mennesker i denne før så miserable regionen, som, uten å vite det,
skyldte sin lykke til Elzeard Bouffier.
Når jeg tenker på at denne ene mannen - som med sine to hender og en utrolig sjelestyrke - var i stand til å forvandle dette øde landskapet til et Kanans land, er jeg overbevist om at tross alt, så er menneskheten noe stort. Og når jeg tenker pa hvilken innsats det tross alt krevet, både åndelig og fysisk, blir jeg overveldet av respekt for den gamle ulærde bonden som var i stand tilåa fullføre et verk som er Gud verdig.
Elzeard Bouffier døde fredfylt på sykehuset i Banon i 1947.
Ovenstående var satt inn som helsides annonse i International Herald Tribune i forbindelse med "Earth Day" 20. april 1990, undertegnet ALPINUM FOUNDATION, P.O. 112, Klosters, Sveits GR 7250. Oversatt av Tulle Elster.