"Nestekjærlighet er realpolitikk!" sa humanisten Fridtjof Nansen en minneverdig gang i en flammende tale til verdens mektige. De var samlet i det nyskapte Nasjonenes Forbund i 1921. Anledningen var den fryktelige hungersnøden som truet i Russland. Omkring Tretti millioner mennesker kunne dø av sult i Ukraina om de ikke fikk hjelp, sa Nansen.
Representantene for den tidens mektigste stater sa nei! Med sine såkalte "Hvite arméer" var de inne i Russland i krig med russernes "Røde arméer". De skulle gjerne ha hjulpet de sultrammede. Men det kunne bety indirekte hjelp til den utpekte fienden den gangen, kommunistene. Disse sto bak den russiske revolusjon i 1918. Med denne revolusjonen truet de liv og frihet og de rikes eiendom i den vestlige sivilisasjon, og de måtte uskadeliggjøres.
"De kristelige statenes" utsendinger i forsamlingssalen i Genêve sa altså nei! Da vendte Nansen seg til tilhørerne på galleriet. Gjennom dem ville hans appell gå ut til mennesker. "Jeg tror ikke at Europas folk vil sitte med foldede hender gjennom vinterens lange måneder og vente på at Russland skal sulte i hjel." sa han.
Hans appell nådde fram til menneskene rundt omkring i verden. En privat innsamling ble satt i gang til "Nansenhjelpen" - en hjelpeaksjon ledet av et menneske som alminnelige mennesker hadde tillit til. Millioner ble reddet. De fikk hjelp til å starte livet på ny.
Var det et resultat av realpolitikk og de mange alminnelige menneskers fornuft?
I dag – 80 år senere - gjelder det Afghanistan. Nå går appellene ut til oss – vanlige mennesker i år 2001:
Hjelp folket i Afghanistan med livets nødvendigheter! Gi avkall på hevnpolitikk! Støtt FN! Krev realpoltikk!