De siste ukene har det stått mange innlegg i norske aviser som uttrykker en kritisk holdning til bruk av militære styrker mot Afghanistan i kampen mot terrorisme. Det har også vært innlegg som tar opp spørsmålet om hvorvidt denne krigføringen er i tråd med folkeretten.
Forrige uke fikk vi høre at kun 47% av de spurte i den norske befolkningen støtter krigen. For de av oss som går imot bombing av Afghanistan spør folk "Hva er alternativet?" Denne mangelen på kreative alternativer til krig sammen med den ukritske og entusiastiske støtten fra norske politikere kan være grunn til at støtten til krigen er så stor som den er. I det som følger vil jeg prøve å liste opp noen alternativer og valgmuligheter vi står overfor.
Disse forslagene er ikke ment som en endelig liste, men et forsøk på å sette i gang en prosess hvor andre også bidrar med kreative, ikke-voldelige, fremtidsrettede alternativer til den krigføringen som nå pågår.
Før vi lister opp slike forslag er det viktig å se nærmere hva vi egentlig vil oppnå. George W. Bush har uttalt at han ønsker å straffe de som står bak angrepene mot New York. Tony Blair sier at han vil at Taliban skal utlevere Osama bin Laden og andre terrorister. Hvis ikke må de gi fra seg makten.
Begge to legger vekt på å straffe. Det er ikke vanskelig å sympatisere med ønsket om å straffe disse mennene, men er det et godt alternativ i denne farlige situasjonen vi står overfor. På hvilken måte vil straff oppnå å tilfredstille de behov vi har i denne situasjonen? Kan vi møte våre behov uten å sette uskyldige mennesker i Afghanistan i fare?
I dag har mennesker over hele verden først og fremst behov for trygghet, sikkerhet og beskyttelse. Det vil si at vi må prøve å hindre nye terror angrep. Vi har behov for frihet. Det vil si frihet fra å leve i frykt og mulighet til å ta avgjørelser fritt og autonomt og ikke ut ifra frykt. Vi trenger å leve uten traumene som disse angrepene har gitt opphav til. Vi trenger forståelse og mulighet til å løse problemene våre gjennom dialog og forhandlinger. Og vi har behov for selv å bestemme vår levemåte og andre aspekter av vår identitet.
Verken straff eller militære angrep er i stand til å adressere disse behovene. Verden er ikke slik lenger at militær makt kan garantere sikkerhet. Mer enn noe annet har terrorangrepene vist det. Sikkerhet kan kun bygges opp gjennom en rekke langsiktige og kortsiktige tiltak, globalt, regionalt og lokalt samtidig. Men de som går imot bombing har til nå ikke gitt noen særlig troverdige eller politisk reelle alternativer.
Det som skjedde etter terrorangrepene 11. september og fram til bombingen i Afghanistan var intenst diplomatisk arbeid for å bygge en bred politisk allianse med samarbeid mellom mange land. Dette inkluderer politisamarbeid, etterretningssamarbeid og forhandlinger med land som Pakistan. Samtidig har det vært lagt vekt på å øke sikkerhetsrutiner på utsatte steder som for eksempel flyplasser. Alt dette var nødvendig og riktig, hadde målet vært å løse problemene uten bruk av militær makt. USA bygget opp mye sympati og kunne nok ha beveget også land som tidligere hadde vært langt mer kritisk til USAs politikk. Uansett er dette første skritt i å takle de problemene vi står overfor.
Et annet nødvendig skritt er å styrke FN systemet. Dvs. å sørge for at alle internasjonale beslutninger med globale konsekvenser tas gjennom FN. I tillegg må man satse mye mer seriøst på en rekke FN programmer med mer langsiktig virkning for eksempel tiåret for fredskultur (2001-2010).
Videre bør man oppheve sanksjonene mot Irak umiddelbart og stoppe alle bombetokter av amerikanske og britiske fly over landet. Denne strategien har ikke ført fram allikevel. Saddam Hussein sitter ennå ved makten og sanksjonene har i hovedsak gått ut over sivile.
USA bør umiddelbart trekke sine styrker ut av Saudi Arabia og Golfområdet.
Det bør gjøres en mye mer seriøs innsats for fred i Midt-Østen med andre forutsetninger enn de som lå til grunn for Oslo avtalen. Ariel Sharon har uttalt at han støtter en palestinsk stat som resultat av en avtale, men at Oslo avtalen er død.
For at det skal oppnås fred mellom israelere og palestinere må alle parter være med dvs også mer radikale grupper som Hamas og viktige spørsmål som tilbakevending av palestinske flyktninger til Israel, bosettinger i okkuperte områder, bruk av vold mot sivile på begge sider osv. tas opp fra starten. Alle land bør si seg villig til å ta imot palestinske flyktninger som et ledd i dette.
USA og andre vestlige land bør umiddelbart ha en grundig gjennomgang av sin etterretningspraksis og slutte å gi økonomisk og militær støtte til mennesker som Osama bin Laden, Saddam Hussein, Manual Noriega osv. Alle disse og mange flere har blitt rustet opp og fått støtte i form av penger og våpen fra vestlige land som USA, Frankrike og Tyskland.
Som forlengelse av dette bør det utøves streng kontroll over produksjon og salg av alle typer våpen også mindre våpen (small arms) med målsetning å få slutt på internasjonal våpenhandel. Det bør bli en umiddelbar stans i eksport av militærutstyr og våpen over hele verden.
Verdenssamfunnet må gjøre en betydelig innsats for å redusere korrupsjon og mafia virksomhet. Dette gjelder over hele verden også i den palestinske administrasjonen.
Vi har lest at terrornettverk har forsøkt å skaffe seg uran gjennom mafia nettverk og vi vet at mafia og korrupsjon er årsak til stor fattigdom mange steder i verden, for eksempel i tidligere Sovjetunionen. Samtidig bør verdensamfunnet gjøre mye mer for å bekjempe fattigdom og store forskjeller i levestandarder mellom mennesker.
Det bør opprettes dialoggrupper over hele verden mellom representanter for forskjellige religioner, særlig mellom kristne, muslimer, jøder og humanetikere. Disse dialogene må ha som målsetning ikke å bli enige med hverandre, men å forstå hverandre bedre og å bygge opp en vilje til ikke å ta i bruk vold for å løse problemer og konflikter mellom religionene.
Det er blitt hevdet at det er fattigdom som er årsak til terrorisme. Selv om dette kan bidra til at terrorister får flere å rekruttere fra tror jeg en mye større årsak ligger i folks tenkning og forståelse av verden. Når europeere dro til Midtøsten og terroriserte muslimer under korstogene var det ikke fattigdom som drev dem men en tenkemåte. Ikke bare var det slik at man ikke trengte å øve noen botsøvelse for drap på muslimer, Paven proklamerte at å drepe en muslim var en botsøvelse i seg selv. I dag ville vi si at dette var helt forkastelig og ukristent.
Det er ikke vanskelig å argumentere for at det bin Laden står for er i strid med Islam og Koranens lære og det er mange muslimer som også mener dette. Men jo nærmere man kommer land som Afghanistan og Saudi Arabia jo mer frykt er det blant vanlige muslimer for å si dette offentlig. Kanskje bør en delegasjon av kristne, muslimske, jødiske og humanetiske ledere fra Norge reise til Pakistan og/eller andre land i regionen for å møte muslimske ledere til dialog.
Derfor er det også viktig å støtte ikke-fundamentalistiske grupperinger som vil fred i alle land.
Dette har allerede skjedd i Nord-Irland og har ført til stor framgang i fredsprosessen. Min erfaring fra arbeid i konfliktområder er at de ekstreme grupperingene som er villig til å bruke vold eller terrorisme utgjør et mindretall. Folk flest vil ha fred og det er ikke så mye hat i slike områder som man skulle tro. Det som er mest utbredt er frykt. Derfor må man i alle slike områder engasjere hele det sivile samfunnet i en samfunnsdialog om hva slags samfunn vi ønsker oss og hvordan vi kan bygge tillit og skape sikkerhet for alle.
Derfor er det også viktig å støtte demokratiske krefter i alle de landene hvor det er totalitære regimer (og det er det mange av i Midtøsten).
Vi bør ta Nils Christies forslag om en stor forsoningskonferanse seriøst. Men kanskje bør det være ikke bare en konferanse men en forsoningsprosess som involverer mange slike konferanser og hvor det settes av penger til konkrete oppfølgingstiltak for å bedre konkrete forhold rundt om i verden.
Likeledes bør Biskop Stålsetts forslag om en internasjonal konferanse om terrorisme følges opp. Det kunne være en fremtidsrettet konferanse for kreativ problemløsning hvor mange flere forslag enn de jeg her har greid å tenke på tas opp.
Ved andre store internasjonale konferanser som for eksempel Kvinnekonferansen i Beijing og Konferansen mot landminer i Oslo var det parallelle konferanser for NGOer fra hele verden (ikke-statlige organisasjoner).
Ved konferanser om forsoning og terrorisme bør organisasjoner fra alle nivåer i de sivile samfunn være med offisielt for å understreke at fred og sikkerhet må bygges opp av hele samfunnet. Det er ikke lenger nok at lands offisielle representanter eller militære er med.
Alt dette ville koste mye penger vil nok noen si. Det ville ikke koste i nærheten av det landene i verden i dag bruker på våpen og krig.
Vi har penger, det vi trenger er politisk vilje til å prøve en annen vei. Det vil ikke være mulig å utrydde terror og få slutt på krig, vil nok noen si. Det er det i allfall ikke med militære midler heller! Ingen av de tidligere militære aksjonene som kom som et resultat av terrorangrep har gjort dette eller engang oppnådd de kortsiktige målsetningene som ble satt for dem.
Den type respons som forslagene ovenfor er eksempler på ville være uventede. De ville svekke, ikke styrke terroristenes sak. De ville adressere våre og andres egentlige behov i denne situasjonen, - ikke bare ønske om straff eller gjengjeldelse. Hvis terroren ikke stoppet ville vi ha venner over hele verden som ville gjøre det svært vanskelig for dem og andre lignende grupper å opprettholde aktiviteten og disse vennene ville være mye mer villige til å utlevere terrorister en de er i dag.
Alle ideene i denne artikkelen er forlsag. Jeg påstår ikke å ha alle de rett svarene. Men det jeg ønsker er demokratisk debatt rundt disse og lignende forslag over hele verden. Hvis det skjedde er jeg overbevist om at vi ville komme gjennom denne krisetiden uten å måtte gå til krig og freden ville bli styrket i mange deler av verden.