Vold og hevn var en fast del av pathanenes liv. De satte seg innbitt opp mot britene og var det eneste indiske folkeslag det britiske imperium ikke fikk bukt med. De levde under hevnens nådeløse lov, forpliktet til å gjengjelde selv den minste fornærmelse. Gjennom århundrer hadde denne leveregel satt bror opp mot bror, familie mot familie og klan mot klan.
Adbul Khans far var anderledes. Han valgte å tilgi i stedet for å hevne seg. Dette påvirket sønnen. Alt som ung mann ble han opptatt av fattigdommen, uvitenheten og volden rundt seg.
Hva skulle han gjøre?
Han bestemte seg for å søke Guds ledelse ved å be og faste i en moské. I løpet av fasten besluttet han å overgi seg til Herren. Da følte han en styrke vokse i seg, et kall til å arbeide for Guds sak, og ettersom Gud er hinsides våre tjenester, valgte han å tjene Guds barn - menneskene.
Khan fikk opprettet skoler for analfabeter, og han grunnla en organisasjon som skulle bedre de sosiale forhold i grenseområdene. Han gav også ut et tidsskrift med artikler om sosiale emner.
En ung pathan som var blitt inspirert av Khans oppfordring til tjeneste, oppsøkte ham og hevdet at India nå trengte menn rede til å dø for fedrelandet - soldater! Khan som var inspirert av Gandhi, likte ideen, og samtalen utviklet seg til en visjon om en ikkevoldshær, trenet og disiplinert, parat til å kjempe, men ikke med våpen i hånd. Hva ville være mer menneskeverdig enn å møte fienden i en rettferdig sak uten våpen? - verken trekke seg tilbake eller slå tilbake. Det måtte være den høyeste form for mot og tapperhet.
Fra denne enkle begynnelsen vokste det frem en ikkevoldshær på rundt 100.000 mann. De kalte seg Khudai Khidmatgars - "Guds tjenere" og utgjorde historiens første ikkevoldsarmé.
Fra 1930 og til India ble uavhengig i 1948 deltok denne ikkevoldshæren i de sivile ulydighetskampanjene for å oppnå uavhengighet. Engelskmennene gikk ekstremt voldelig frem mot dem. De ble slått med staver forsynt med stålspisser, deres eiendeler ble beslaglagt og deres ledere arrestert. Det ble skutt mot dem, og de ble drept i hundretall. Men pathanene sto fast. De tok ikke igjen.
Gandhi var forbløffet. "At slike menn" - skrev han - "som tidligere ville ha drept et menneske uten skrupler, ved oppfordring fra én mann skulle legge vekk våpnene og godta ikkevold som det overlegne redskap for konfliktløsning, høres nesten ut som et eventyr."
Khan ble arrestert av britene mange ganger: for å ha startet skoler, organisert pathanene i selvhjelpsprosjekter, protestert mot britenes umenneskelige fremferd og for å ha deltatt i ikkevoldsaksjoner for uavhengighet. Han tilbrakte i alt 15 år i britiske fengsler hvor grusom behandling ødela helsa hans.
Han som har fortalt historien om Abdul Khan og hans ikkevoldshær, Eknath Easwaran, skriver:
"Khans eksempel beviser at det innen islam fins et edelt alternativ til vold. Hans ikkevoldsarmé var helt og holdent muslimsk. Han baserte sin bevegelse på det gamle islamske prinsipp om universelt brorskap og hengivelse til Gud gjennom å vite livet til tjeneste for hans skapninger."
Khans "Guds tjenere" spilte en ledende rolle i Indias kamp for uavhengighet. Dersom hans eksempel var bedre kjent, ville kanskje mange flere innse at ikkevold er kjærlighet i praksis og et reelt alternativ til vold. Når Khan kunne skape en ikkevoldsarme av de krigerske pathanene, må det være fullt mulig for mennesker over hele verden å gjøre det etter.
Bjørg Berg, Jersøy