6. januar 2001:

Jeg har sendt inn nedenstående innlegg til Aftenposten.

Vær også oppmerksom på at min bok "Hvem sa at fred er umulig?" er anmeldt av Niels Jacob Harbitz over to sider i Klassekampen i dag, lørdag 6.1.01. Fint om flere bestiller og bruker boken - de som har lest den er begeistret og kjøper 10-15-35 i slengen for å gi/spre videre. Dere kan bestille via http://home.c2i.net/norpeace

Fredrik S. Heffermehl - NORGES FREDSRÅD
Norwegian Peace Alliance - http.//home.c2i.net/norpeace
Member of the International Peace Bureau, IPB - www.ipb.org
Storg. 11, N-0155 Oslo Tlf.: + 47-2301 2300 Fax: +47-2244 7616. E: [email protected]

Oslo, 6.1.01

Debattredaktør Ole S. Fladager
Aftenposten

"Presidenten" og hans skjulte hånd

Jeg skulle tro NRK 1s nye serie "Presidenten", fra de indre gemakker i Det Hvite Hus, har fått atskillige seere. Selv er jeg fascinert, - men også på vakt mot forførende fremstillinger av USAs rolle i en stadig mer amerikanisert verden . Episoden 5. januar fylte seerne med en stemning av god jul og godhet for USAs krigshelter fra Korea og Vietnam og takk for deres ofre for et stort land og et mektig militærvesen. Slutteksten som fikk dominere skjermen, etter storslagne bilder fra en amerikansk soldatbegravelse, var "Thanks to the Ministry of Defense". Kanskje "Thanks from the Ministry of Defense" hadde vært
vel så naturlig, her som i mye annet som går over verdens skjermer?

Man snakker nå i USA også om et militær-industrielt underholdningskompleks og forsvarsminister Cohen brukte i
desember 2000 nær kr. 3 millioner på en middag for å ære filmindustrien og Holywoods ledende talsmann i Washington.

Folk flest befinner seg vel med USA og med USAs militære styrke, som de ser som en garanti for demokrati og fred. Men det er ikke hele historien. I det siste tiåret er har man lykkes med å innarbeide"demokrati og markedsøkonomi" som en nærmest automatisk og "naturgitt" sammenkobling. Realiteten i dette er at et viktig sidehensyn til arbeidet for demokrati er å åpne nye land for private økonomiske interesser. USAs militærvesen har som oppgave å verne amerikanske interesser og investeringer over hele verden.

Av og til blir det åpent erkjent, som f.eks. i en tale forsvarsminister (Cohen) i mars 1999 holdt i Seattle til ansatte i Microsoft. Han sa der nøyaktig det samme som en kjent utenrikskommentator, Thomas Friedman, nylig skrev i New York Times:

"Markedets skjulte hånd vil aldri virke uten en skjult knyttneve.McDonald´s kan ikke blomstre uten McDonell Douglas, selskapet som utviklet (jagerflyet) F-15. Og den skjulte knyttneven som gjør verden til et trygt sted for teknologiselskapene i Silicon Valley heter USAs hær, USAs marine og "the Marines"."

Nylig har det vært stor oppmerksomhet omkring en avtale om at USA får redusert sin kontingent til FN - mot å betale sin "enorme gjeld til verdensorganisasjonen" (Ole Torp i NRK). Enorm i forhold til hva? Sammenlignet med FNs budsjett og andre lands gjeld til FN, ja, så absolutt. Men bare småmynt i forhold til USAs militærbudsjetter. For et par år siden økte disse med 10-15 ganger det beløpet USA skyldte FN. En talende prioritering.

Fredrik S. Heffermehl, styreleder i Norges Fredsråd

N. Juells g. 28 A, N-0272 Oslo, Norway
Phone: +47 2244 8003 (or 2301 0300), Fax: +47 2244 7616
http://home.c2i.net/norpeace or http://www.ipb.org

 

 

26. august 2000:

Om sikkerhet

118 russiske militære har omkommet i ubåten. Hvorfor? Var det for å sikre russisk sikkerhet, som de militære påstår?

Hvor mye koster en ubåt, atomdrevet i tillegg? Er den kalde krigen ikke over? Ville ikke pengene ha vært bedre brukt på skole og helsevesenet for eksempel, eller til et annet formål i Russland?

Er det ikke et bevis på hva Fredrik Heffermehl, leder for Norges Fredsråd, sier "Vi må få en endring i kollektiv bevissthet … (vi må forstå at) Forsvaret kan aldri gi oss det de lover, nemlig sikkerhet…Pengesluket er av ufattelige dimensjoner".

Heffermehl understrekker :" bare en liten del av de rikdommer som går til våpen og soldater er nok til å løse alle de store problemer som jordens befolkning sliter med: sult, vannmangel, helse, overbefolkning og miljøødeleggelse". Ser vi ikke at en stor innsats i den retning også er bra for oss?

Vi bor alle på den samme Jorden. Det er på tide med et nytt diplomati og internasjonale relasjoner. Dette er budskapet fra Haag-appellen for fred: Det er på tide å avskaffe krigen. Fred er en menneskerett.

Regine Steinvik, en Kvinne For Fred.
[email protected]

 

 

25. august 2000:

"Kursk" og massemediene

Av Hermann Nielsen, Horten

En sterk menneskelig tragedie har utspilt seg i nordområdene der 118 mennesker har mistet livet, innesperret i en ubåt på bunnen av Barentshavet. Vi er mange som føler med de pårørende i deres sorg og fortvilelse.

Daglig har TV- og radiosendinger lange innslag om saken, og avisene har stadig én eller flere helsider der alle sider av saken - unntatt én - blir belyst. Det ingen snakker om er hva hensikten er med en slik ubåt, enten den er russisk, amerikanske, britisk, fransk eller kinesisk.

Besetningen i enhver slik ubåt er i stand til og - må vi tro - villig til å avfyre sine atomraketter dersom ordren blir gitt. Data fra en del år tilbake viser at sprengkraften i en strategisk ubåts atomraketter tilsvarer syv ganger all sprengkraft brukt gjennom fem år i hele 2. verdenskrig. I tillegg får man den radioaktive strålingen.

De internasjonale legene mot atomvåpen har beregnet at et gjennomsnittlig angrep fra en enkelt russisk, strategisk ubåt vil medføre nærmere syv millioner døde fra ildstormer i åtte amerikanske byer, og millioner andre ville sannsynligvis bli rammet av potensielt dødelig stråling fra radioaktivt nedfall. Sett i et slikt perspektiv blir tragedien i Barentshavet mikroskopisk, selv om den for de enkelte pårørende er altomfattende.

Pga. stadig sterkere forfall i russiske sikkerhetsvarsling- og kontrollsystemer, øker faren mer og mer for atomkrig ved misforståelse, uhell, menneskelig eller teknisk feil. Denne risikoen har man fordi de store atommaktene fremdeles sitter med "fingeren på atomavtrekkeren" for å kunne sende av sted sine raketter før de selv blir rammet - dersom de på sine skjermer ser noe de oppfatter som innkommende fiendtlige raketter. Beslutninger må tas i løpet av få minutter. En uønsket og utilsiktet rakettutveksling vil kunne utslette livet på kloden slik vi i dag kjenner det.

Hvorfor er det så tyst om disse forholdene i massemediene? Er mediene politisk styrt slik at de ikke skal styrke opinionen mot atomvåpen? Dersom risikoen ved å ha og virkningene av å bruke atomvåpen gis like stor plass i massemediene, som "Kursk"-katastrofen nå får, vil opinionen mot disse våpnene kanskje bli så sterk at de som vil ha slike våpen må vike. Da ville vi alle være tryggere. Massemediene har her et enormt ansvar.

Innlegget sto i Aftenposten 25. august 2000.

 

 

Regine Steinvik, Ytterøy, 17. august 2000:

Tror du på politikk?

Det blir presidentvalg 24 september i Jugoslavia. Taper Milosevic valget får man gjort lovlig det bombingen i fjor ikke klarte. Vinner han valget blir det vanskelig å gjøre noe med det etterpå.

Kanskje blir det også krig i Montenegro, den siste republikken i eks-Jugoslavia, med minst like mye grusomheter og kostnader som i Kosovo. Milosevic trenger jo krig så folk glemmer fattigdommen. Han har nettopp tatt mange rettigheter fra Montenegro, og tvinger dem til folkeavstemning om avhengighet, Dette kan føre til krig, som i de andre del-republikkene.

Men krig eller ikke krig, situasjonen er jo allerede ganske desperat i Serbia. Milosevic har gjort som den franske presidenten gjorde i 97, han har framskyndet valget med ett år med håp om å bli gjenvalgt for 8 år.

Skal vi gjøre alt mulig for at opposisjon vinner, som den gjorde i Frankrike i 97?

Meningsmålingene gir 30% av stemmene til Milosevic. Hvis opposisjonen står samlet, klarer den å slå ham. Men dette er vanskelig. Presidenten i Montenegro, Milo Djukanovic tror ikke på det. Han vil boikotte valget for ikke å gi falsk legitimitet.

De 15 opposisjonspartiene sto først samlet rundt Voijslav Kostunica. Men partiet til Draskovic vil stille opp med en annen kandidat.

Skal vi understreke at det er uansett lite legimitet i det Milosevic gjør, og støtte Kostunica?

Folkebevegelsen, Otpor som betyr motstand, består mest av studenter som jobber for å mobilisere folk så de stemmer. De sier at Milosevic prøver å overbevise Serberne om at verden hater dem.

Skal vi sende e-mail til Otpor.net for å støtte dem?

Skal vi prøve å få kosovoalbanerne som bor i vårt nær område til å stemme samlet?

Skal vi si at vi tror på demokrati og valg?

Skal vi demonstrere ?

Hva kan vi gjøre for at Kostunica får så mange stemmmer som mulig?

 

Regine Steinvik, en Kvinne For Fred, Ytterøy, [email protected]