Alle flyktninger har sin historie å fortelle. De bosniske flyktningenes historier - uavhengig av hvor de kom fra, og hvor de nå oppholder seg i Norge - er så å si identiske.
De eneste forskjellene er antall drepte og forsvunne i de ulike familier. Det tyder på en gjennomtenkt, velorganisert og samordnet plan - en "muslimenes krystallnatt".
Fra mai til juli 1992 "renset" serbiske styrker under en vel planlagt aksjon bort muslimer fra store deler av av det nord-vestlige Bosnia. Noen av de overlevende har i dag midlertidig opphold i Norge, under en spesiell oppholdstillatelse for "krigsflyktninger" som gjelder for seks måneder ad gangen.
Den gamle byen Kosarac hadde 28000 innbyggere; 98 prosent muslimer. Bare i utkanten av byen lå noen små serbiske bosettinger.
Familien Ademovic var hjemme den søndagen i mai. Far pusla rundt og reparerte småsaker, mens mor forberedte søndagsmiddagen. Mor husker ennå at klokka var nøyaktig 14.15 da en hard regnskur tromlet mot kjøkkenvinduet den søndagen, 24.mai 1992.
Det som skjedde da regnskuren var over, glemmer ingen muslimer i Kosarac. Det var ikke et lyn, men det som skjedde, kom som lyn fra klar himmel.
Jo, de hadde fulgt med i krigen i Kroatia, og de hadde hørt om det som skjedde i Sarajevo, men at noe skulle skje i deres fredelige by var ingen forberedt på. Nøyaktig klokka 14.20 begynte skytinga, og i det samme hørtes rop over høytalere utenfor: Alle skal straks levere fra seg sine våpen!
Ingen i familien Admovic hadde noen våpen. Vettskremte gikk de ned i kjelleren, der de ble i et døgn; et døgn med skyting, granater og stadige rop over høytalere: Alle skal straks levere fra seg sine våpen!
Mor og far Admovic bor i dag med to sønner i Norge. Den tredje sønnen er borte - forsvunnet. Han bodde sør for det store veikrysset i Suhi Brod, der veien mot vest fører til Prijedor, veien til øst til Banja Luka, serbernes hovedkvarter under den pågående krigen.
Nord for byen reiser det stolte fjellet Kozarac seg, og i nordøst renner elva Starenica, fremdeles. Familien Ademovic vet at ingen hus lenger finnes i byen deres. De håper bare at de eldgamle murene fra Bogomil-tiden i gamlebyen ikke er ødelagt..
Neste dag ble hele den intetanende, ubevæpnete familien jaget ut av sitt hjem, og med slag fra geværer og stokker ble de- sammen med alle innbyggere i byen - tvunget til å marsjere ut av byen, angivelig for å fraktes i sikkerhet for muslimske styrker. De som turte å snu seg kunne se at hele byen brant.
Familien Admovic hadde 7 mål jord der de dyrket mais og poteter, 50 høner, en traktor, og et verksted. Nå ble de jaget i retning Ternopolje, en av de tre konsentrasjonsleirene serberne hadde opprettet rundt byen.
Etter 4 km ble alle menn over 16 år skilt fra kvinner og barn. I Trnopolje så fru Admovic en serber hun kjente igjen fra jobben. Han hadde vært med på å jage dem. Han var tydelig flau. Nå tilbød han å hjelpe kona og to yngste sønner. - Har ikke du svigermoren din her i Trnopolje? spurte han. Og så fulgte han mor og de to yngste sønnene dit.
Noen av de som forsøkte å stikke av, forteller at de ble voldtatt i skogen rundt byen. Mange av de andre, som også havnet i Trnopolje, forteller at de ble voldtatt der.
Det første som skjedde da de som frem til leiren, var at rundt 100 muslimske politifolk ble skutt foran øynene på dem. Fru Ademovic� foreldre ble også drept den dagen. De kvinner og barn som ikke havnet i konsentrasjonsleire, ble samlet sammen på en skole. Ingen fikk komme i nærheten av konsentrasjonsleirene. Mens mennene satt i leirene, ble kvinner og barn sendt ut av Bosnia i konvoierpuljevis utover sommeren.
Sør for jernbanelinjen i Koszarac ligger en sjø. Ingen vet hvor mange lik serberne kastet i sjøen den sommeren. FNs høykommissær for flyktninger har forlengst advart oss om at 2.7 millioner mennesker i Bosnia kan dø i vinter - på grunn av krigen, sykdommer, underernæring og/eller manglende ly.
Vesten - inklusive Norge - har stengt sine dører. Det er vår gjennomtenkte, velorganisert og samordnet plan.