Hva er igjen?
Hva er igjen av opprøret vårt, som ingen av morgenavisene skrev om? Hva er igjen av argumentene som bare et fåtall av oss husker, foruten de som ikke dukket opp den gangen?
Og heller ikke senere.
Noen istykkerrevne transparenter, lukten av blekk og skammen over de som nå går på denne gaten mens de sleper på unger og skjødehunder.
Tilbake er fanene, som tiden har gitt en annen farve, og gaten med de samme kvitrende gråspurvene som fløy til alle kanter den gang vi stormet frem, med iverens rødme i ansiktet.
Hva er igjen av våre konspiratoriske lys som brant ned så fort at vi ikke rakk å telle hverandre. Bare gløden fra nervøse sigaretter som stuper i askebegeret som kometer, bare kruttet i stemmene som buldrer som historiesvada på folkeskolen. Er det alt?
Hadde ikke nyttårsfeiringene begynt med pyntelige bløtkaker og sluttet med skitne tallerkener, ville jeg trodd at jeg bare hadde innbilt meg denne gaten, og at jeg beskyttet meg med spurvene som vitner, for ikke å bli oppslukt av tomheten, her jeg betrakter gaten og guttene som kaster en tent kinaputt i snøen. Under vinduene mine.