I løpet av den lange sommernatten lyste Sarajevo opp av brannen som raste i Vijecnica, 1800-tallsrådhuset som senere skulle bli Bosnia-Herzegovinas Nasjonalbibliotek. Sorte, sotete, glødende sommerfugler - brennende flak av bøker og papirer; bibliotekets skatter - virvlet rundt og dalte etter hvert langsomt ned over fjernere deler av byen.
Halve Sarajevos befolkning; utsultete mennesker slått til jorden av elendighet, utmattete etter en lang og brutal beleiring, strømmet til fra omkringliggende gater og streder for å redde byens sjel.
Til ingen nytte...
Først ble taket på den gamle bygningen truffet av hundrevis av brannraketter fra serbisk artilleri på åsene som vokter byen. Etter hvert som flammene nådde Neroiske proporsjoner ble hver eneste innfartsmulighet til Nijecnica blokkert av en konstant, sinnsyk ild fra maskinsgeværer og bombekastere. Hundretusener av volumer ; sjeldne bøker, manuskripter, journaler, kostelige dokumenter - alt var forsvunnet da en ny dag grydde.
Borte var også selve Vijecnica, Sarajevos mest symbolske bygning, et arkitektonisk sinnbilde på byens bizarre og flokete historie. I en overdådig imitasjon av den spansk-mauriske stilen som de østerisk-ungarske myndighetene systematisk innførte i den fra før fargerike bosniske hovedstaden, reiste et åttekantet atrium - støttet opp av monumentale marmorsøyler - seg opp fra et underlig triangelformet grunnplan.
Vijecnica brant ned i august 1992
En annen brann den sommeren ødela Sarajevos Orientalske Institutt og alle dets bøker. Skrevet over en tusenårsperiode i fred og ro i Gud vet hvilke scriptorier i Sarajevo, Samarkand, Cordoba eller Kairo, forsvant hundrevis av unike manuskripter av ekstraordinær verdi der i løpet av én eneste djevelsk natt.
Klosteret, kirken og skolen til det Fransiskanske Seminar i Nedzarici, en vestlig forstad til Sarajevo, rommet også en uerstattelig samling skolastiske og kunstneriske skatter.
Der fantes tusenvis av bøker i ett folkebibliotek og et eget professorblibliotek; skulpturer, glassmalerier, mosaikker og malerier malt av Bosnias og Kroatias mest kjente moderne kunstnere - alt begjærlig, tålmodig og frydefullt samlet, forært eller bygget opp med samme hengivenhet som Fransiskaner-munkene hadde utvist gjennom syv sekler.
Den Fransiskanske samlingen var offentlig eiendom. Alle stod fritt til å bruke den, og alle som kom ble behandlet som en velkommen gjest og venn.
Hva ingen visste var at et arbeid av en annen karakter hadde pågått i Nedzarici i årevis:
Den tidligere Jugoslaviske Hæren hadde, mens de forberedte de forbrytelsene de nå begår, bygget et fantastisk under-grunnssystem av bunkerser, korridorer og lagerrom for ammunisjon og tunge våpen plassert på kamuflerte hydrauliske heiser. Serberne satte dette systemet igang da de okkuperte Nedzarici i juni 1992 .
I løpet av 24 timer var Fransiskanernes Seminar plyndret for alle sine uvurderlige verker, og professorer og ansatte brutalt kastet ut.
Jeg hører nå at man på Beograds markedsplasser kan kjøpe dyrebare bøker til spottpris, med Franksiskanernes Seminar i Sarajevo stempel, samtidig som man over alt i Sarajevo bare kan se restene av den fellesarven byen har mistet.
Brannene og bombetoktene har tilintetgjort tusenvis av private biblioteker, ateliéer, kunstsamlinger, mengder av uvurderlige dokumenter, personlige arkiv og uerstattelige minnesmerker.
En bekjent - i eksil fra Grbavica, et område ved Sarajevo som ble okkupert av serberne, fortalte meg historien om maleriene til en kunstner som, selv om han var serbisk, flyktet til de ikke-okkuperte delene av Sarajevo. Serbiske soldater hadde brutt seg inn i atelieret hans for å stjele penger og utstyr. Opprørt over å finne en Jehva - en kalligrafisk inskripsjon fra Koranen - som maleren hadde rammet inn og hengt på veggen, rev de den ned og slaktet den, alt mens de bante og svor. Ifølge vitner tok de deretter alle kunstnerens malerier, tegninger og skisser, satte dem opp mot forsiden av huset og henrettet dem med maskingeværild til det bare var trevler igjen av alt sammen.
I mai 1992, da min egen familie og jeg ble tvunget til å flykte fra Grbavica for å redde våre skinn, kunne jeg ikke ta med meg så mye som en eneste blyant. Bøker, skisser, fotografier, arkiver - alt det vi hadde vernet om i tiår måtte overlates til skjebnen.
Tusenvis av dagboksider, nedskrevet i løpet av et kvart århundrede, en uferdig novelle, bunker med historiske notater, essayer, utkast til flere litterære biografier. En Vulgate bibel fra 1883, arvet etter en grandonkel, en like gammel original latinsk-kroatisk ordbok , en uvurderlig kopi av en katekisme fra 1611, av Friar Matija Dickovic- Bosnias første trykker og forlegger. I tillegg hadde vi en samling slektsoversikter, juridiske dokument og andre memorabilia.
Under alle rystelser og kataklysmer vi har gjennomlevet - fra tyrkerkrigene på 1800-tallet til de to verdenskrigene, Karadjordjevic-monarkiet og Titos undertrykkende regimer, har vi alltid klart å bevare noe: en gammel bok, brever, gamle sepiafotografier - som bildet fra 1908 som viser min bestefar og hans brødre, stivpyntet i tyrkisk stil med fez på hodet, sammen med bestemor og oldemor og barn vi ikke kjenner igjen, men som kanskje senere ble våre tanter og onkler.
I månedene etter at vi ble jaget ut av Grbavica, da vi vandret rundt i Sarajevo og bodde i andre folks tomme leiligheter, håpet jeg i det stille at de viktigste sakene på en eller annen mirakuløs måte ville bli spart.
Jeg tok feil. Jeg hadde undervurdert det barbariske hatet overfor minnene og sivilisajonen; det samme hatet som hade brent ned Vijecnica, som hadde skutt maleriene i filler med maskingeværer.
En dag fikk vi så nyheten: De har brent ned biblioteket deres.
Jeg har gjort alt jeg kunne for å finne ut av hele sannheten. Etter flere måneder med leting og utspørring av øyenvitner klarte jeg å sette sammen bitene.
Ikke bare var alle eiendelene våre blitt brent, men et fullkomment rituale var blitt utspilt for anledningen. Bevæpnete menn hadde tvunget folk ut av hjemmene sine for å "se på brannen av Ivan Lovrenovic´ "Ustashabibliotek" - en henvisning til de nazistiske kroatiske fascistene.
Bokbål er ikke ukjent i Europas historie. Men de har funnet sted under totalitære regimer. Det at det jo nettopp var dette siste tiåret som har sett slike regimer falle sammen gjør Sarajevo og Bosnias erfaring enda mer skremmende. Det belyser den post-kommunistiske europeiske sivilisajon med flammene til det store Alexandria-biblioteket i Egypt.
Er det mulig for noen som identifiserer seg med vestlig sivilisasjon å forholde seg tause overfor det hatet som brenner ned et Vijecnica, som myrder malerier, som brenner private biblioteker og intime minner?
Hvis slikt tillates, vil dette hatet en dag brenne ned hele verden.
En kjølig kveld i solnedgangen går jeg ned til ruinene av Vijecnica. Intet er tilbake, bare steile, høye vegger. Der oppe hvor glassdomen engang var, henger en klar himmel med noen få stjerner. De gedigne marmorsøylene er vridd til groteske former av flammene, som i Dali´s fantastiske visjoner. Her finnes ingen ting som kan minne om fornuft.
Jeg hopper over istykkerrevne, forvridde rør, ledninger, kabler, avbrukne biter av metallhyller - alt heslig, skittent, vasstrukkent av nyfalt regn. Jeg stanser utenfor den halvblokkerte døren til kjelleren. Jeg hører stemmer. Jeg tenner lighteren. Siklende, skrekkslagne barneansikter stanser i tyggingen og ser på meg. Barna klynger seg til brødbitene de har i hendene, som om de er redde for at jeg skal ta dem.
Jeg forlater dem i mørket, og tenker på Saint-Exupéry: "I hvert av disse små hodene er en Mozart blitt myrdet."
