Det vrimler av visjonære analytikere i og rundt Klassekampen på Jugoslavia-spørsmålet. Men hva kan vi gjøre?
Er vi nødt til å nøye oss med å analysere, sende noen kroner til Røde Kors og krysse fingrene for at FN får inn forsyninger?
P.M. Lysestøl holdt foredrag 9/9 i Trondheim under tittelen "Jugoslavia: Nasjonal frigjøringskrig eller imperialistisk omfordeling?" En forvirrende problemstilling som tar oppmerksomheten vekk fra at denne krigen peker seg ut som en SPLITT-OG-HERSK-krig, en urettferdig krig, tredd nedover hodene på folk.
Et møte i Oslo 16/9 med tittelen: "Jugoslavia - Hvorfor krig? Hva kan vi gjøre?" la opp til en bedre problemstilling. Hvordan kan vi f.eks. støtte de mange fredsorganisasjonene som finnes over hele det tidligere Jugoslavia, og som vi faktisk har muligheter til å kontakte.
I Sarajevo tar riktignok ingen telefonen lenger. Byen er totalisolert, og man får bare opptattsignal. I Beograd er det håp - hvis en prøver lenge nok.
En engelsktalende Nenad Mirovic fra Antikrigssenteret i Novi Sad kan fortelle om serbiske terroristaksjoner mot kroatene i området (Vojvodina), og at ungarnerne i området er svært urolige for at de skal bli neste offer for etnisk rensing.
Alle fredsorganisasjonene er motstandere av etnisk rensing.
Den bosniske FN-representanten sa på CNN for 6 uker siden at etnisk rensing var hovedfiende nr. 1.
I urettferdige kriger kan desertører spille en nøkkelrolle i å få slutt på krigen. Titusenvis av soldater har allerede desertert. Noen har greid å flykte, andre gjemmer seg.
Det er forbundet med stor fare å hjelpe desertører. Hvordan kan vi hjelpe dem som hjelper desertørene?
Det lyves aldri så mye som under en krig. Klassekampen har antakelig brakt videre det meste av det som finnes av tilgjengelig informasjon, men sannheten får vi ihvertfall ikke vite mens krigen pågår.
Jeg tror Milovan Djilas ga en god forklaring på kimen til denne krigen allerede i 1957 da han i "Den nye klasse" pekte på at det nasjonale borgerskap fra før 2. verdenskrig overlevde i form av nye konkurrerende byråkratier:
"Det har lykkes de kommunistiske regimer å løse mange problemer som hadde skapt uoverkommelige vanskeligheter for de styrer som gikk forut for dem. De er også i ferd med å løse nasjonalitetsproblemet, slik som det eksisterte på den tid da de overtok makten. Men de har ikke helt klart å løse konflikten med det nasjonale borgerskap. Problemet har dukket opp igjen under de kommunistiske regimer i en ny og alvorligere form...
Imidlertid er det ikke nasjonale følelser og nasjonale interesser som danner grunnlaget for konflikten mellom de nasjonale kommunistiske byråkratier. Motivet er et helt annet: deres supremati (i.e. overherredømme) i deres egne områder, i den sfære som ligger under hvert enkelt byråkratis administrajson. Kampen for ens egen republikks makt og anseelse går ikke meget lenger enn til et ønske om å styrke ens egen makt. Den nasjonale kommuniststats enheter har ingen betydning utenom at de er administrative distrikter på basis av språket.
De kommunistiske bryåkrater er lidenskapelige lokalpatrioter på vegne av sine egne administrative enheter, selv om de ikke er blitt opplært i sine roller på en språklig eller nasjonal basis. I visse rent administrative enheter i Jugoslavia (regionalrådene), har sjåvinismen vært større enn i de nasjonale republikkers regjeringer.
Blant kommunistene kan en møte både kortsynt byråkratisk sjåvinisme og en svekkelse av den nasjonale bevissthet, til og med hos de samme mennesker. Det hele avhenger av anledningen og nødvendigheten."
Dette er i tråd med hva vi leser og ser på TV: Folk flest har ingen interesse av denne krigen, selv om det er mulig å hisse til hat og ikke minst terrorisere mennesker til frykt, passivitet eller flukt.
En annen episode fra Djilas´ Titobiografi (1980) viser hvordan Tito i 1946 slang rundt seg med merkelapper som ´ustasja´ og ´tsjetnik´, en praksis han tydeligvis ikke var aleine om:
"Da de første meningsmotsetningene dukket opp i sentralkomitéen - det skjedde allerede i 1946 da Hebrang og Zujovic gikk mot ham - ironiserte Tito i sin nærmeste krets:
- Ja, det skulle bli et fint Jugoslavia med de to som ledere, en ustasja og en tsjetnik.
Bak dette lå bare det faktum at Hebrang var kroat og Zujovic serber. Men da han hos oss andre møtte iskald undring - både Hebrang og Zujovic var gamle kommunister - tidde han og uttrykte seg aldri mer på den måten..."
Som kontrast til denne forklaringsmodellen sier P. Steigan i KK 7/7:
"I områder der folkegruppene er blitt så blanda som på Balkan og deler av Sentral-Europa kan kravet om etnisk reine nasjonalstater føre til en celledeling som går ned til landsbynivået. EF og Tyskland, men også USA har hovedansvaret for å ha avla fram denne etnosentriske nasjonalismen og på den måten sådd krig mellom undertrykte".
Tyskland har fisket i rørt vann ved å presse EF til anerkjennesle av Kroatia, men derfra til å gi USA og EF ansvaret for krigen eller etnisk rensing er for drøyt.
Tudjman og Milosevic ser ut til å klare den jobben på egen hånd, mens de bedyrer at de er motstandere av etnisk rensing.
Men - så lenge vi bare graver oss ned i spørsmål om hvem som har ansvaret, får vi ikke gjort noe.
Tilfeldigvis klarte jeg å spore opp Foreningen Bosnia og Herzegovina. Foreningen ble stiftet i begynnelsen av mai i år for å bidra til å skape fred og få partene til forhandlingsbordet ved å informere norsk opinion og samle inn penger til medisiner og mat.
Foreningen sendte brev til alle politiske partier og inviterte til en demonstrasjon i Oslo lørdag 11/9. Det kom 400 i demon-strasjonen, men ingen partier svarte på henvendelsen.
Foreningen sliter med å bli anerkjent. De har opplevd å bli invitert av NRK til debatt bare for å oppdage at det dreide seg om Arne Myrdal og norsk innvandringspolitikk,!!! (noe som i dag er ganske underordnet for alle som kommer fra Bosnia-Herzegovina.)
Foreningen har innledet et samarbeid med Norsk Folkehjelp. De har kontakter og muligheter til å gi organiser hjelp via "landeveien".
I en sånn krig har vi ikke tid til å vente på at Foreningen Bosnia-Herzegovina skal bli opptatt i det god selskap i Norge. Vi har alle sett hvor vanskelig det er å holde luftbroen åpen til Sarajevo.
Derfor er det mitt håp at vi kan reise en utenomparlamentarisk opinion i Norge og sende hjelp så direkte som mulig dit den trengs.
Tida er inne for ubyråkratiske løsninger.
Vi er opptatt av at pengene våre skal komme fram dit de trengs.
Foreningen Bosnia og Herzegovina bør få høy prioritet for dem som har noen kroner å avse.