Både israelere og palestinere er tilbake i Det gamle testamentes tid. Hatets og hevnens makter har tatt ledelsen.
Gjennom tusener av år har mennesker stadig falt tilbake til de gamle veier med hevn og hat og krig og terror mot hverandre. Dette er realiteter. Dessverre må vi innrette oss etter disse realitetene, sies det. Vi kan ikke bruke drømmeres livsfjerne fantasier om fred. Det vil alltid bli krig, sier noen.
Hatets krefter er overveldende. Når krigen har sluppet dem løs, synes intet å kunne stanse dem. Livet blir ikke til å holde ut. Vi ser ikke utveier, øyner ikke håp!
Men vi må ikke la oss feie overende av krigens og hatets krefter! Det er avgjørende for vår eksistens å se andre veier! Det handler om vår evne til å tro på og erkjenne fredens midler og veier.
Vi kan ikke bli hengende fast i forestillingen om å støtte den ene eller den annen part. Vi må støtte begge parter, både israelere og palestinere. Men vi må ikke støtte deres desperate gjerninger - ikke de gjerninger som leder til selvutslettelse for både israelere og palestinere og i neste omgang setter hele verden i brann. Vi må ta avstand fra - av all kraft kjempe imot - terrorisme og krig uansett hvem som står bak!
Men hva skal vi da gjøre?
Midt inne i denne galskapen får vi høre noen andre stemmer. Jeg har merket meg dette:
Noen israelske soldater og offiserer nekter å lyde Sharons ordrer. De vil ikke delta i krigsforbrytelser, nekter å gå inn på palestinske områder og angripe med drapsvåpen.
Arafat appellerer til stans av selvmordsbombere.
Noen kjører konvoier med mat og medisiner inn i krigsrammede områder – ikke bare representanter for Rødekors, men grupper med israelere ogpalestinere i samarbeid.
Fredens krefter er også realiteter. De er der som muligheter. Det gjelder å vekke dem til live – eller i det minste støtte dem som arbeider for disse kreftene.
Ser vi at vi kan og må støtte de krefter som fører til fred?
--------------------------------------------------------------------------
Midt oppi vanviddet i Israel kommer oppmuntrende brev fra en ukjent. Han har lest min bok om fredens veivisere. Nå har han sendt meg et meget hyggelig brev av 26.03.02. Der skriver han blant annet om min bok ”Lys i mørket”:
Kjære venn!
”LYS I MØRKET" har gitt meg større gleder enn jeg har hatt på lenge. Boka er en genistrek! Jeg vil gjerne dele gleden med noen gamle venner utenom min egen familie og ber deg vennligst sende ett expl. til hver av adressene nedenfor. --- ” (adresse til tre personer)”
Hilsen fra meg bes vennligst skrevet av Harald Bjørke først i bøkene. Selv skal jeg oppfordre de tre til å følge opp på samme måte i håp om at det kan innlede en kjedebrevaksjon. Vel, det skulle ikke være umulig og ville sikkert også glede forfatteren som jeg ikke kan få takket nok for boka og min egen opplevelse ved lesningen!
Med hilsen fra din venn ( navn) --- ”
Dette oppmuntrende brev fikk jeg etter at denne ukjente venn først hadde bestilt en bok, siden tre til familiemedlemmer og nå bestilte tre bøker til gamle venner.
Mine tanker går til Albert Schweitzer og hans uttalelse:
«Ingen av oss vet hvilken virkning vårt liv harog hva vi gir andre mennesker. Det er skjult for oss og skal være det. Iblant får vi se litt av det for ikke å bli motløse. Kraftens virkning er hemmelighetsfull.» (A.S.: Min barndom og ungdom. s.83)
Mon om ikke den kraft som kalles folkeopinion, nå gjør seg gjeldende mot Israels vanvittige framferd? Der kan vi også bidra.
Hjertelig hilsen!
Harald Bjørke
Ski, 5. april 2002
P.S. Jeg er snart ferdig med nye eksemplarer av min lille bok: ”Håp tross alt” (50 s.)
Mer om Harald Bjørkes bøker og hvordan du kan bestille dem